For omtrent ett år siden satt vi på det samme kontor og snakket om Fana IL, jobben som daglig leder og ellers helt løst og fast om mannen i sjefsstolen. Ett år går fort, skolene har tatt fri og det nærmer seg sommerferie for alle oss andre.

Men hvordan har så året vært for Hans Reidar Dankertsen? Det er for å finne ut av det at vi har tatt plass i stolen på kontoret «innerst i hjørnet». Her kan det vere mye å ta tak i…for det har ikke akkurat vært et år uten utfordringer - på så mange plan. Pandemi, avisoppslag, strømregninger med hinsides store summer nederst på arket, oppdrag fra Bystyret om å se på muligheten for en snarlig realisering av Slåtthaug Arena, avslag på søknader, byggesaksgebyr av den store klassen. For å nevne noe.

Hva har vært tøffest dette året?

Det skjer ikke så ofte, men her måtte daglig leder i Fana IL ta en tenkepause….

-Det tøffeste vil jeg si har vært uforutsigbarheten i forhold til om vi kunne ha aktivitet eller ikke. Det å ikke vite når og om vi kunne holde Fana Arena og Fana IL åpne for barn og ungdom slik som vi vil.

-Utover det å ikke vite noe, nesten fra dag til dag i perioder, så har det vært en generell belastning på alle her på huset. Det å gå rundt i den usikkerheten pandemien brakte med seg - det har vært kjeft å få og det har vært skryt å få. Om hverandre. Og samtidig har vi prøvd å holde hjulene i gang. Ikke minst med å planlegge Slåtthaug Arena. Både før og etter vi fikk oppdraget fra bystyret.

-Jeg tror at det er få som egentlig vet hva det vil si å bygge idrettsanlegg, slik som vi har gjordt de siste årene. Vi har renovert og utvidet Fanahytten, vi har Nesttun Idrettspark med Fana Fotball sitt klubbhus, byggingen av Fana Arena og nå utvikling av Slåtthaug Arena. Det er mange hensyn som skal tas, du må få med både politikere og forvaltningen. Og så eier du ikke området selv. Det er mye mer jobb nå enn det var for ti år siden – du må hente mer på bunn, det er mer detaljstyring og mer byråkrati. En negativ utvikling som utfordrer frivilligheten og lysten til å få til noe for samfunnet- ubetalt!

Ny tenkepause…

-Det er blitt en helt annen måte å jobbe på, og du må til tider virkelig mobilisere for ikke å resignere. Den dagen bystyrevedtaket kom var en gledens dag, det legger vi ikke skjul på. Og sammen med alle de positive tilbakemeldingene vi har fått, og stadig får, så er den dagen fremdeles en motivasjonsfaktor.

Det har vært et tøft år, eller en tøff vinter, for flere idrettslag enn Fana IL. Hvordan bruker dere hverandre som sparringpartnere gjennom året, sånn for å finne løsninger og ellers diskutere det som skjer (eller ikke skjer) i Idrettspolitikken?

-Vi samarbeider godt vi. Og sammen snakker vi med Idrettsrådet, Idrettskretsen, Idrettsforbund, generalsekretærer og presidentskapet. Jeg tror kanskje vi jobber tettere over «lags-grensene» enn det folk flest er klar over.

- Og vi bruker jo ikke tiden på vår egne strømregning. Dette gjør vi for at de som bruker anleggene fremdeles skal kunne ha råd til å bruke de. For det skal ikke stikkes under en stol at det til syvende og sist er brukerne dette går ut over. Her har vi en vei å gå med å få de som bestemmer til å forstå hva som skjer med de frivillige organisasjonene med tanke på de store strømregningene.

Vi kommer ikke unna pandemien denne gang heller. Så sett i ettertid – hvordan har det gått med Fana IL som Idrettslag oppi alt det førte med seg?

-Alt tatt i betraktning, med oss har det egentlig gått bra. Selfølgelig, det vil alltid være situasjoner der du bommer på hoppet. Men alt i alt har vi fått masse gode tilbakemeldinger og vi har jobbet hardt, og mye, for å holde mest mulig aktivitet i gang. Her kan både Fana IL og Idretten ellers virkelig klappe seg selv på skulderen for god jobbing de siste to årene.

Om du viste den gang det du vet nå, er det ting du ville gjordt annerledes?

Her var det ingen tenkepause, men kontant svar: Jeg ville ha kjempet hardere, og tøffere, for å begrense omfanget av noen av nedstegningene. Vi burde vært kreative for å holde folk i gang, spesielt med tanke på barn og ungdom som trenger et sted å gå til. Et sted å være. I etterpåklokskapens tegn.

Men det har heldigvis vært lyspunkter oppi alt det andre også. To utøvere kom hjem fra OL med medaljer, Sverre (Lunde Pedersen) med gull og Håvard (Holmefjord Lorentzen) med bronse. I vår har Pål (Haugen-Lillefosse) satt opptil flere norske rekorder i stavsprang, og nå i helgen ble det Kongepokal og ny norsk rekord på 5,86 m under Friidretts NM. Slik kunne vi fortsatt, men da er det ikke godt å si når vi hadde fått tatt ferie. For det er solide resultater «all over» utøverne i Fana IL kan vise til.

-Sverres oppstandelse går for meg inn i idrettshistorien som noe av det sterkeste en utøver har gjordt. Vi kom jo tett inn på ulykken og behandlingen han måtte gjennom, og det var nok en litt nervøs periode. Det at Sverre greide å komme tilbake og i tillegg innkassere nok et OL-gull, det er ikke mindre enn imponerende. Rett og slett.

-Ungdommen kommer tilbake, Fana Arena er full så å si hele dagen og vi produserer gode resultater. Gode resultater skaper til tider store diskusjoner om treningstid og halltid. Der kan vi ikke rose Trond Mohn nok for gavmildheten han viser. Uten disse gavene hadde nok kampen om treningstidene vært en enda større utfordring.

Det jobbes godt og det jobbes hardt i rekkene, har du en formening om hvordan vi får det til? Hvordan ble det sånn?

-Tja, kulturoverføring kanskje? Det vil si at først får vi en positiv treningskultur for så å overføre denne videre i rekkene. Men det er en krevende jobb. Det å få mottakerne til å forstå at du kommer lengst med «dette» - og «dette» mener vi er nok trening og riktig trening.

-I skøytegruppen hadde vi følgende mantra: Tren sammen, reis sammen og bo sammen. Det blir det overføringskultur av.

-Jeg lærte mye i tiden i Olympiatoppen og som landslagstrener (skøyter - journalistens anmerkning). Blant annet at det å dele på kunnskapen er gull verdt. Der opplevede jeg ofte at de som var best i sin idrett også var de som var flinkest til å dele av kunnskapen de satt på. Kort sagt, tren som en toppidrettsutøver, øv som en toppidrettsutøver, da kan du kanskje en dag bli en toppidrettsutøver.

Her på huset er det stinn brakke nesten 24-7, og hadde vi hatt plass hadde enda flere vært innom. Hvilke tanker gjør du deg om det?

-Det gjør at alle her på huset har en positiv, men krevende jobb! 

-«Alle» er vant til å ha godt med treningstid, nesten når de vil og hvor mye de vil. Med det trykket vi opplever til dagen må vi til å tenke nytt. Treningsflater, og tider, må deles. Og vi må bli mer effektive i måten vi trener på. Utøverne må lære seg å forberede seg til trening, for å si det sånn, på en helt annen måte enn i dag. Det er ikke tvil om at fordeling av halltid vil bli en mye mer krevende oppgave framover.

-En bygging av Slåtthaug Arena vil vere med å lette trykket noe. Spesielt kanskje for de idrettene som i dag sliter med å få «innpass» i Fana Arena. Spesielt idretter som krever både stor plass og høyt under taket. Målet vårt er at flest mulig av idrettene våre skal få sin trening tilrettelagt på en best mulig måte. Men det er her som alle andre steder, det må prioriteres – både hva som skal prioriteres og hva det blir plass til.

-Idrett er ett Folkehelseprosjekt. Og vårt mål er at idretten skal vere åpen for flest mulig. Åsane Arena viser at det skapes et godt miljø der alle idrettene møtes. Der legges grunnlaget for en langsiktig gevinst. Det er forebygging kontra reparasjon. Og det er vel ingen tvil om hva som er mest lønnsomt?

Nå går det mot sommer, ferie og forhåpentligvis late varme dager. Hva har du tenkt å gjøre? Legge telefonen igjen kontoret kanskje?

-Jeg sa en gang at den dagen jeg gir meg i idretten skal jeg kaste telefonen min midt uti Korsfjorden. Men da er jeg redd det blir lange dager… men spøk til side. Ferien skal tilbringes hjemme med besøk av barnebarna, vi skal vere på hytten og gjøre både ingenting og andre ting. Jeg skal helt enkelt gjøre ting som jeg ikke gjør til vanlig.

-Det skal bli godt med ferie nå. For du blir sliten av å jobbe i idretten. Sliten på en helt annen måte enn i en «vanlig ni til fire jobb». Idretten er i stor grad basert på, og avhengig av, frivillige. Når du er en av de ansatte så går du hjem når de frivillige kommer i arenaen. Da blir det nødvendigvis ofte sene kvelder og lange dager. Når jeg får tenkt meg om så blir det nesten en livsstil. Du tar et valg, enten er du med eller så er du ikke med. Men jeg er heldig med de som jobber med og rundt meg. Og så er det jo utrolig mange flotte øyeblikk med det å jobbe innen idretten da. Så det å gå tilbake til en «vanlig» jobb er ikke aktuelt.

Og om du ser inn i krystallkulen, hvordan blir det kommende året i Fana IL og Fana Arena?

-Da håper jeg vi er kommet et godt stykke videre med Slåtthaug Arena. At alle gruppene er tilbake for fullt og at vi unngår å få en ny pandemi-bølge over oss.

-I Bergen er det 110 000 medlemmer inne idretten. Det betyr 110 000 av 280 000 innbyggere er medlemmer i et idrettslag. Tar vi da med alle de som jobber frivillig, men kanskje ikke er medlemmer, det være seg forelder, besteforeldre, onkler og tanter så er det en stor masse som er involvert. Vi skal være ydmyke og takknemlige for alle som jobber frivillig. 2022 er Frivillighetens år. I den forbindelse er det viktig at vi lærer oss å ALDRI ta det daglige som en selvfølge. Og jobbe for at både utøver og alle andre skal sette pris på alt vi har og alt vi jobber for.

- God sommer til alle sammen, bruk ferien til å lade batteriene og så får vi en veldig fin høst når alle er tilbake i august en gang.