• Foto: Didrik Friele Faye/Fana IL Friidrett

Fra utøver til trener

Hva gjør du på nå?

Du vet den følelsen når du står på butikken og plutselig ser et bilde og tenker «Hm, det der var et kjent ansikt» og så skjønner du at jo, det var et kjent ansikt. I dobbelt forstand – både kjent og en du kjenner ….

Eirik Dolve, for noen kjent som stavhopper, for noen som fotomodell (vi kommer tilbake til det) og den nyeste rollen, stavtrener.

Selv om det var fotomodellen som «trigget» oss denne gangen, så er det stavhopperen vi er nysgjerrig på.

Min venn Google har følgende å si om bergenseren; «Fødd i mai 1995, tidligere friidrettsutøver med Stavhopp som «sin disiplin». I perioden fra 2013 ble han norsk mester fem år på rad. Han satte personlig rekord i Praha i 2016 da han svingte seg over 5,66. Etter å ha tatt bronsemedaljen i NM i 2019 valgte Eirik Dolve å legge opp».

Hvor ble du av, Eirik Dolve? Det lurte jeg på.

Og etter å ha møtt han i Fana Arena opptil flere tidlige morgener, sånn litt før kl 08:00, huket jeg tak i han og fikk en liten prat. Han skal ikke trene selv, men han er inne som trener for en gjeng unge friidrettsutøvere som er elever på Metis Toppidrett.

Men først må vi ha inn definisjonen på stavsprang: «en idrettsgren innen friidrett, der poenget er å komme seg så høyt som mulig opp og over en list ved hjelp av en stav, uten å rive den ned».  

Da du begynte med friidrett, var det direkte på stavsprang, eller var du innom andre grener først?

-Da jeg som 11-åring begynte med friidrett var det først innom flere grener. Men det gikk ikke mer enn kanskje et par måneder før jeg begynte med «bare» stavsprang. Og fant ut at dette, det var det jeg ville drive med fremover.

-Men jeg spilte fotball i tillegg til jeg var sånn rundt 14 år. Etter det har det vært fullt fokus på stavsprang.

Med (god) trening, kan hvem som helst bli en god stavhopper?

- Du bør nok ha en god porsjon treningstalent i bunnen. Men har du det, og i tillegg god koordinasjonsevne så kan du komme langt. Og så må du selvfølgelig vere villig til å ofre alle de timene som må til for å bli god.

Din personlige rekord er 5,66 m. Er det ikke litt skummelt, det å skulle hoppe så høyt?

-Jo, det kan til tider vere skummelt. Fall og skader er hovedårsaken til at mange gir seg med stavsprang. Vi ser for eksempel at jentene begynner tidligere enn guttene med risikovurdering, og det igjen fører (ofte) til at de gir seg relativt tidlig.

-Jeg har selv skadet meg både ved å snuble i tilløpet og/eller jeg har mistet grepet på staven. Staver som knekker kan og gi deg skader. Selv har jeg vel knekt bortimot tolv staver opp gjennom årene.

Du la opp og ble trener, hvorfor valgte du trenerveien? Eller var det «treneren» som valgte deg?

-Da jeg la opp var det å bli trener langt ifra den første tanken jeg hadde. Den gang trengte jeg avstand fra miljøet og bare gjøre andre ting. Men når alt etter en stund roet seg så var det alle de kjekke opplevelsene som satt igjen. Og jeg innså at jeg hadde lyst til å fremdeles vere en del av miljøet. Da var ikke veien lang til det å bli trener og dele av all kunnskapen jeg hadde etter årene som aktiv utøver.

Foto: Marianne K
Foto: Marianne K

Hvem er det du trener?

-Det er litt forskjellig, for å si det slik. Totalt har jeg ansvar for 25 utøvere, fordelt på alle hopp-disiplinene, hekk og sprint. Av disse 25 er det 6 stykker som driver med stavsprang. 

-Her er både gutter og jenter, i alderen 14 til 18 år.

Hvem bestemmer når en utøver er klar for det første «skikkelige» hoppet?

-Tja, si det du. Det er veldig individuelt, klart de begynner jo ikke på de store høydene sånn med en gang. I stavsprang er det tekniske koder som må knekkes. Og til flere koder som knekkes, til høyere høyder når utøveren.

-Og utlært blir en ikke før etter fem til åtte år. Om de noensinne blir utlært da

(Og her lærte jeg noe nytt, på trening er listen en strikk …)

Hender det at utøverne utfordrer deg til å hoppe på trening? Og tar du i tilfelle utfordringen?

-Haha. Det hender jeg blir ivrig ja. Men stort sett holder jeg meg til det å vere instruktør. Du kommer ikke til å finne meg i f.eks veteranmesterskap. Min tid i konkurranser er forbi.

Hva husker du best fra tiden som aktiv utøver?

-Alle opplevelsene! Det er mange som lurer på om jeg har gått glipp av noe, men jeg tenker mer på alt jeg har fått oppleve og være med på. Alle folkene rundt omkring, atmosfæren på de store stevnene, det var …. grisebra.

-Publikum som kommer for å se stavsprang, de jubler og det er en helt euforisk stemning. Mennesker du har møtt, nye kulturer, nye bekjentskaper og mange inntrykk. Det er det som sitter igjen. Nei, jeg har så definitivt ikke gått glipp av noe.

Er du «redd» for at du blir fristet til come-back når du tråkker rundt og instruerer de unge utøverne?

-Nei (og det kommer fort og kontant).

Til slutt; hva skal du bli «når du blir stor»?

-Jeg har igjen ½ år av økonomiutdannelsen min. Om jeg kommer til å bruke den «til noe» gjenstår å se. Skal ærlig innrømme at det frister å fortsette i trenergjerningen.

Men Eirik, fotomodell?

Haha, ja det var noe og. Jeg ble tipset av en kompis om å ta noen bilder. Som sagt så gjordt, og jeg havnet i et byrå. Det ble noen oppdrag og noen bilder, og selv om det er noen år siden nå så blir de fremdeles brukt sånn innimellom. Et innfall for å tjene noen kroner.

Hovedsamarbeidspartnere

Samarbeidspartnere