På vegne av Fana Idrettslag, Tormod Valaker.

Æresmedlem Gunnar Dyngeland er gått fra oss. Han ble funnet død på hytten i Bergsdalen søndag.

Nærmere grasroten kommer vi aldri igjen. Han var Mr. Fana i all sin ferd og vesen. Gunnar var født på Hop, den gangen Hop var ”Pedek” Tricotagefabrik, og Pedek’en et yrende folkeliv. Skolegangen fikk en brå stopp under krigen da lærerne ble internert av den tyske ”vernemakten”, som de kalte seg, og sendt til Finnmark som kollektiv straff. Da overtok en annen Fana-legende, gymnasiasten og fotballgruppens Sverre Sæthre, undervisningen hjemme i stuen i Kloppedalen.

-Det var en god oppvekst. Jeg glemte aldri barndommens store 17.mai tog med Hop Mannskor og Hop Musikkforening. Og så ble det jo gode folk av oss, humret han.

For humret gjorde han alltid. Det lå en eim av lunhet og stillfarenhet over ham. Gunnar Dyngeland var aldri en mann for de store anledninger, for det trengte han ikke å være. Han var det selv, et stort menneske, alltid rede til å tre støttende til med en hjelpende hånd. Og de var mange.

I Fana deltok han i de fleste idretter, men etter hvert ble det orienteringsgruppen som fikk den største gleden av hans idealisme og glød. Der var han gruppeformann i 12 år. Uforglemmelig er minnet av et årsmøte i orienteringsgruppen da han var den eneste som møtte fram.

– Og da måtte jeg jo bare løfte på skyggeluen og takke ja til gjenvalg, fortalte han med underfundige smilet, som var selve varemerket.

Smilet fulgte ham gjennom livet, som den lødige humoren gjorde det. En gang på Sørlandsgaloppen, datidens sommerfest for o-løperne, ble han spurt rundt rekebordet av en fersking om hvordan han skulle klare å finne fram i terrenget. Gunnar klappet han smilende på ryggen og ga han et uslåelig råd: Bare løp den veien skoene peker,du.

Han tok aldri over farens entreprenørvirksomhet, men satset isteden på et yrke som gymlærer på Fana kommunale høgre allmennskole/Fana Gymnas. Den jobben alternerte han med 30 år som gymlærer på Storetvedt ungdomsskole.

-Da hadde jeg fått nok, ikke av elevene, men av det håpløse skjema. Og seminarveldet som herjet i skoleverket, fortalte han. Med rette.

Så ble det isteden ammekyr og kjøttproduksjon på gården på Dyngeland, 33 Ørnarrenn og et utall Skarvarenn. Men lenge før det rakk han å sette en uslåelig rekord:

-Jo, det hadde seg slik at jeg var elev på Idrætshøjskolen i danske Vejle. Der var nordmenn uhyre populære etter krigen, og danskene hadde fått hoppski i gave fra Norge. De bygget hoppbakke, og så kom det faktisk snø i Vejle. Der var jeg altså elev, og hoppet 30 meter. Jeg regner med at den rekorden står seg fremdeles, fortalte han.

Da hikket både forfatteren og fortelleren. Vi var ikke nære venner, men vi var gode venner, og gleden var gjensidig da blikkene våre møttes en travel ettermiddag på Nesttun.

Gunnar var formann i Fana i 1991-93, og sammen med Gunn Leiknes, som da var leder i Idrettsrådet, reddet de Nesttun Idrettsplass for framtidens barn, unge og voksne. Mange ville ha en bit av området da travbanen flyttet til Åsane. Men Gunnar stilte seg i spissen i en seirende kamp for å bevare området for etterslekten, og han vant.

Gjenstår å fortelle historien om vandreren Gunnar, som elsket utfluktene til Redningshytten på Gulfjellet og Livarden. Han elsket kratt og ulendt Vestlands-natur, og han fant sjeleroen på sin elskede Fana-hytte, en av de fineste klubbhytter som fins. For naturen var hans våpen og barskheten hans varemerke.

Derfor takk til deg, Gunnar Dyngeland for den du var, en hedersmann og et godt menneske. Så minnes Fana Idrettslag deg med den walisiske lyrikeren Dylan Thomas’ udødelige ord: ”And Death shall have no Dominion”.

Forfatteren bygger minneordene på historier Gunnar delte med han i de to Fana-bøkene han har skrevet.