Vi huket tak i friidrettstreneren vår rett før NM på hjemmebane. Vi ville snakke friidrett og han fleipet om at han ville snakke fisking, men mer om det til slutt.

Vår venn Google sier om Bjørn Åge Herdlevær at han er «et ungt friskt pust i trenerkollegiet. Tidligere mangekjemper og stavhopper med disse to grenene som sitt spesialområde». Han har også trent utøvere som Paula Llano og Katrine Haarklau i stav.

Om du fortsetter å google finner du ut at han har 0 kamper, 0 mål og 2 gule kort for Årstad IL (fotball). Den umiddelbare reaksjonen fra Bjørn Åge var at «har de ikke fått med det røde kortet mitt?». Før han følger opp med at han har spilt fotball for både Fana og Gneist i ungdommen – hvorpå sportssjefen skyter inn fra sidelinjen at «men du har jo også kamper for Fana sitt A-lag»

Men altså, litt kort fortalt om Bjørn Åge. Han er 36 år gammel, har samboer og en sønn. Er utdannet lærer og for tiden fulltids friidrettstrener i Fana IL.  Idretts CV-en forteller om fotball i Gneist og Fana, han har vært på Juniorlandslag i både mangekamp og stav. Og som han selv sier det “så har han klart NM kravet i stav (i sin tid) og han har NM gull i stav, innendørs”. Men det var før en dårlig rygg gjorde at han endret fokus fra utøver til trener. Det er med andre ord en relativt allsidig idrettsbakgrunn i fortid, før det i nåtid er hopp-utøverne til Fana IL som får gleden av Bjørn Åge sine kunnskaper.

Vi går rett på og lurer på hvordan det er å vere trener for utøvere som satser (bortimot) 100% på idretten sin?

Masse jobb, kommer det kontant – men jeg har valgt det selv og det blir til slutt en livsstil. Jeg mener å huske at det er ti år siden sist jeg hadde ferie som ikke var treningsleir eller stevne. Det er heller «aldri» kveld eller helg for den del. Men som sagt, jeg har valgt det selv og jeg trives veldig godt med det valget.

Vi sitter igjen med en følelse av at listen over oppgaver som tar tid sikkert kunne vært lenger, og det får vi for så vidt bekreftet utover i samtalen; du trener både gutter og jenter, er det forskjell på måten «å trene» de på?

 Hver utøver skal følges opp individuelt, det passer ikke med samme opplegg for alle. Du må ta hensyn til styrker og svakheter, skadehistorikk, alder og kropp. Og viljen til å trene … så det enkle svaret er nei – det er ikke forskjell på gutter og jenter, men det er forskjell fra utøver til utøver da hver enkelt trenger sitt eget opplegg, og det er uavhengig av om du er gutt eller jente.

Hva vil du si er det «største» du har opplevd på idrettsbanen?

Det blir en lang tenkepause – før han sier at det er det vanskelig å svare på, men gullmedaljene til Pål (Haugen Lillefosse) i U18 EM i 2018 og i U20 EM i 2019, der også Filip Bøe deltok, rangeres høyt når det gjelder sportslige resultater.

Om jeg skal rangere en utenomsportslig opplevelse må det være Universiaden i Shenzhen (Kina) i august 2011. Med 60.000 på tribunene og et betongdekke som vibrerte når jubelbrølene runget over stadion. Det var til å få frysninger av. (Her var Bjørn Åge med som trener for de norske utøverne, red. anmerkning)

Eirik Dolve sin EM deltagelse i 2016 er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Nå gikk det ikke så bra rent resultatmessig, men at det var et mesterskap som sitter igjen – så absolutt.

NM på Fana Stadion starter (i intervjuende stund) om kun et par timer? Føler du på et hjemmebane press?

Han drar litt på det, ikke egentlig, men en føler alltid på det foran en konkurranse. Det er både press, kanskje litt frykt og spenning. Spenning med tanke på resultat, «frykt» for skader og at det ikke blir tellende resultat. I stavhopp f.eks er det små marginer mellom medalje og ikke tellende resultat. Et eventuelt hjemme-press er ikke det jeg tenker mest på.

I ettertid: Bjørn Åge sine utøvere i stav tok bronse på damesiden (Kitty Friele Faye 3,30m) og sølv på herresiden (Pål Haugen Lillefosse 5,50m).

Uten sammenligning for øvrig, når du skal snakke med noen med tanke på en artikkel så må du forberede deg – akkurat som en trener må forberede seg før en trening en konkurranse eller et mesterskap. Men i samtalens løp er det (ofte) lett å komme ut av det i den planlagte spørsmåls rekken. Fredagens samtale var i så måte intet unntak – da vi kom inn på farene med å hoppe stav.

For alle som har sett på stavhopp ser at dette er både vanskelig og til tider nesten skummelt. Jeg leste i en artikkel at frykt har stoppet mang en stavhopper – og som helt uvitende har tanken da vært: frykt? frykt for hva? Så hva er vel bedre enn å få en pedagog til å forklare?

Det kan vere frykt for at staven skal knekke, det kan vere frykt for å miste grepet eller det kan vere frykt for å lande utenfor matten. Den største frykten for «alle rundt» er at stavhopperen mister grepet på staven, for da er sjansen stor for at du lander på ryggen i kassen (red. anmerkning: som er der stavhopperne «setter» staven akkurat når de hopper).  Å hoppe stav i regn er ingen god ide, for se for deg hvordan utøveren holder staven i starten av tilløpet. Det skal svært lite regn til før det legger seg i hånden og dermed blir gripetaket vått og du risikerer at du mister grepet på vei opp. Tørr snø på bakken er mindre risikabelt å hoppe i enn duskregn som legger seg i hånden. Snøen kan du bare børste vekk ….

Fisking – vi har skjønt at du mer enn gjerne både snakker om og driver med fisking. Utsagnet blir møtt med litt framoverlent latter og kommentaren «heldigvis så er friidrettssesongen ferdig akkurat i tide til hummerfisket begynner»

«Men ja, jeg liker veldig godt å fiske. Og så ofte jeg kan så reiser jeg ut i Øygarden (vi har hytte der) for å fiske. Det hender at jeg reiser ut etter kveldstreningen, fisker utover kvelden, overnatter på hytta og reiser tilbake for å nå morgentreningen. Rekreasjon rett og slett».

Som en utrent skriver med en fjern fortid i friidrett er det mange interessante treningstips og teorier å plukke opp i en samtale over bordet. Jeg skjønner etterhvert at forutsetningen ikke har vært problemet det er viljen det har stått på for min del. Men noe velger vi å holde tett om.