Den 10. etappen av Spania Rundt startet forrykende. Det var en vill kamp om å komme seg med i brudd. Etappen var skapt for et utbrudd, og det var mange som ville av gårde. Det gikk hele 70 kilometer før bruddet kom seg av gårde. Den første timen gikk unna med over 50 km/t i snitt. Til slutt var det 31 ryttere som kom seg av gårde, og der satt også vår mann, Odd Christian Eiking.

På forhånd var det spådd at dette var en av etappene som passet Odd Christian, og der han ville forsøke å gå for etappeseieren. Men etter hvert som etappen skred fram, ble det mer og mer tydelig at det ventet en langt større belønning på målstreken. Odd Christian startet etappen som 19. mann sammenlagt, vel ni minutter etter sammenlagtleder og storfavoritt, Primoz Roglic, etter å ha agert som hjelperytter på de første etappene. Bruddet opparbeidet seg en større og større luke, og Odd Christian var tydeligvis interessert i å holde det gående. Han var særdeles aktiv i starten, og var ofte å se framme i teten for å holde farten oppe.

Luken til hovedfeltet vokste gradvis, og etter hvert ble det også tydelig at laget til Roglic, Jumbo Visma, ikke ville forsvare ledertrøyen. Dette skyldes nok også i stor grad at bruddet var så mange som 31 stykker, noe som medførte at farten var høy. Noe som igjen førte til at dersom Jumbo Visma ville beholde trøyen, måtte de bruke enormt med krefter. Et treukers etapperitt handler jo i stor grad om å spare krefter, og bruke dem når det er nødvendig.

Med vel 4 mil igjen til mål, innser Odd Christian at dette kommer til å gå. Ledertrøyen er innen rekkevidde. Avstanden ned til hovedfeltet var på dette tidspunktet var over 12 minutter, og sjansen for at hovedfeltet tok inn nok tid til at Roglic skulle beholde ledertrøyen var veldig liten. Derifra og inn til mål handlet det bare om en ting for Odd Christian: Å passe på den franske rytteren Guillaume Martin. Martin lå bare 29 sekunder bak Odd Christian i sammendraget, og kunne teoretisk sett være en trussel.

Etappen ble avsluttet med en 13 kilometer lang bakke, som tidvis var meget bratt. De siste 4 kilometerne var på rundt 9 prosent i snitt. Angrepene med tanke på etappeseieren kom tidlig, men for oss som så på var det tydelig at Odd Christian hadde et annet mål. I starten på klatringen satt han rolig på hjulet til Martin, trolig for å finne ut hvor sterk han var, før han selv begynte forseringen. Og det var i denne fasen Odd Christian imponerte mest. I stedet for å rykke slik man ofte ser, økte bare Odd Christian farten jevnt og trutt. Han plukket rytter etter rytter, og over toppen var det bare en igjen. Han viste stoisk ro i en ekstremt avgjørende fase av etappen. Her ville nok mange mistet hodet i og med at så mye sto på spill.

Etappevinneren kom alene til mål, men kun fattige 22 sekunder etter krysset Odd Christian mållinjen sammen med tre andre ryttere. Han hadde sågar kjørt fra Guillaume Martin i den siste utforkjøringen ned mot mål, og dermed økt avstanden til ham.

«Jeg hadde gode bein, og etter hvert ett mål, å ta ledertrøyen» skriver Odd Christian i en kort kommentar til Fanavarden.

Etter målgang ble det noen lange minutter med venting. Det var egentlig ikke et spørsmål om han kom  til å ta trøyen, men mer et spørsmål om hvor stor luken kom til å bli. Sammenlagtleder Roglic rykket fra de andre favorittene i den siste bakken, men veltet i utforkjøringen etterpå. Han kom til mål 11,27 etter Odd Christian, som dermed kunne ikle seg den røde ledertrøyen, som den andre nordmann noensinne. Faktisk er det kun fire nordmenn som gjennom historien har båret ledertrøyen i et av de store etapperittene (Italia, Frankrike og Spania), noe som vitner om en fantastisk prestasjon av vår mann.

Så gjenstår det å se hvor lenge Odd Christian kan beholde trøyen. De kommende etappene er tøffe, men ikke uoverkommelige. Med den formen Odd Christian har vist til nå, er det ikke utenkelig at han beholder den i alle fall fram til den 14 etappen.

Som han sier selv: «Jeg tror jeg kan beholde trøyen noen dager. Kanskje jeg kan overraske når de tøffeste etappene kommer. Men jeg forventer ikke at jeg klarer å holde meg helt oppe i teten der til slutten»

Vi krysser uansett fingrene og heier.

Sykkelhilsen fra Erik Stenseth