I Fanaposten 30.desmber 2016 kunne du lese «Fana IL starter opp et mosjonsprosjekt for å få Fana-folket i form». Mot slutten av artikkelen kom noe av det viktigste med prosjektet frem, «tirsdager og torsdager vil vi ha en formiddagstrening for de som av en eller annen grunn er hjemmeværende. Dette er den vanskeligste, men kanskje viktigste gruppen å nå».

En som bet seg merke i ikke bare artikkelen, men også annonseringen som var gjordt for tilbudet var Siv Marie Jørgensen.

Hun hadde slitt med angst og depresjon i mange år, noe som til slutt førte til sosial angst og redsel for «det meste».

Når du står på utsiden så er det aldri lett å se hva den enkelte sliter med på innsiden. Det er umulig å se hva det koster et menneske å for eksempel møte opp på et treningsparti eller å gå på butikken for den del.

Siv Marie er utdannet konditor, og jobbet tidligere innen hotell- og restaurant bransjen. Det ble til slutt for tøft. Det å med å jobbe skift, forholde seg til en hel masse forskjellige mennesker hver dag – og i tillegg til å hele tiden lete etter en vei ut. Kroppen sa stopp, og etter en lang prosess ble hun uføretrygdet.

Hun sier selv at annonsen i Fanaposten den gangen ble for henne et vendepunkt. Tankene om å begynne på «ett eller annet» lå i bakhodet hele tiden, men det stoppet ofte da frykten var større enn lysten til å ha noe meningsfullt å drive med.

Siv Marie har aldri drevet med aktiv idrett, men etter å ha fått hjelp av både lege og psykolog i mange år begynte hun å gå små turer i fjellet. Dette ble nesten som et Kinderegg, bedre fysisk form, bedre psykisk form og en flott tur i tillegg.

Snart hadde hun gjort avtale med sin søster om at de skulle ta for seg de 7-fjellene. Og (først) i en alder av 49 år og oppvokst i Bergen kunne hun skryte på seg at nå hadde hun vært på alle syv fjell rundt Bergen.

Turene fortsatte hun med samtidig som hun sakte med sikkert jobbet seg «gradvis tilbake på beina». En dag var det bussen som ble tatt, neste skritt var å reise med bybanen og å gå på konsert. Men hun må stadig ha kontroll på nærmeste utgang slik at hun «kan gå når hun vil».

Så dukket altså tilbudet fra Fana IL og Fana mosjon opp. Et lavterskel tilbud som hun syntes så ut til å vere midt i blinken – dette ville hun vere med på. Hun var den yngste på seniorpartiet 55+, og treningen var på torsdagene.

Før hun tok skrittet og meldte seg på var hun i kontakt med Lene Barikmo Stuhr i Fana IL og fortalte sin historie. Det var lettere å melde seg på når hun viste at hun hadde en vei ut om det ble nødvendig. Og det at Lene tok imot henne på en veldig god og trygg måte var ingen ulempe.

«Livredd» møtte Siv opp til første trening på Fana Stadion. Men mot alle odds så ble hun ikke skremt, og mestringsfølelsen hun satt igjen med etter endt trening overgikk det meste. Ikke bare turte hun å møte opp, men hun fullførte. Det var det beste! Og hun fortsatte å møte opp selv om «trangen til å flykte fremdeles var der». Siv sin konklusjon etter disse årene i Fana Mosjon, er at «trim og mosjon har gjordt godt for både kropp og sjel».

Etter et par år med mosjon på torsdager utvidet Siv Marie til også å vere med på tirsdags-partiet. Denne gangen var det lettere å begynne, for nå var hun en med erfaring og ikke «den nye» i gjengen. Og hun var ikke lenger redd for at de andre skulle tenke «hvorfor går hun ut av gruppen» dersom hun skulle få behov for det. Eller redd og redd, hun brydde seg ikke lenger om hva folk tenkte om at hun gjorde det.

Fysisk aktivitet er alfa og omega, og sterkt undervurdert med tanke på psykisk helse. «Alle» vet at det å komme seg ut i frisk luft gjør godt, men for de som sliter kan det vere vanskelig å tak i situasjonen. De kommer inn i en ond sirkel som det (ofte) er vanskelig å komme ut av. Dørstokkmila er vanskelig å komme over.

Siv Marie sier at hun alltid har følt seg velkommen i Fana IL og i Fana Arena. Her føler hun seg trygg og godt ivaretatt av alle hun treffer, «trenerne som har vært på Fana Mosjon partiene har alle vært dyktige folk. De har sett hver enkelt av oss som er med, de tilpasser øvelsene til hver enkelt og er nøye på at vi gjør ting riktig».

Det har tatt tid å komme tilbake til der hun er i dag. Fremdeles er det vanskelig å si at hun er uføretrygdet, det er jo usynlig det hun sliter med. Men alt er ikke bare svart/hvitt og nå gleder hun seg til tirsdagene og torsdagene med Fana Mosjon.

For henne har disse timene gjordt at hun er der hun er i dag. Det er hun ikke i tvil om.