Googler du «Gisle Ellingsen» får du opp  «norsk tidligere høydehopper som representerte IL Gular og IL Norna-Salhus. I dag er han trener og sportssjef i Fana IL».

Er du innom i Fana Arena, eller på Fana Stadion for den del, finner du Gisle rundt omkring og «overalt» til nær sagt alle døgnets tider.

Det måtte jo bli sommerferie før vi greide å huke tak i mannen med capsen for en prat (rett skal vere rett – «praten» er tatt på e-post – det er da ferietid, også for sportsjefen)

Hvem er egentlig mannen med capsen?

Gisle sier om seg selv at “han er arbeidergutten som er oppvokst på Landås men har bodd bortimot hele sitt voksne liv i Fana”. Idretten har gjennom hele livet dvs til nå over 50 år (red. anmerkning) hatt en stor plass i hverdagen til Gisle. Selv om det stort sett har vært friidrett, så har han også sneiet innom både fotball, håndball og basket. Innimellom det som etterhvert ble flere treningsøkter for dagen gikk han skoledagene på Ny-Krohnborg, Gimle og Langhaugen. 

Den unge Ellingsen var ikke supergod. Men med “ekstremt mye trening “ og flere økter for dagen allerede som 15-åring begynte resultatene å komme. Det var imidlertid ingen kjære mor å komme “opp og fram” i friidretten. Dagen startet med å gå med avisen før skoletid, deretter skole, så trening og lekser før det var på tide med en ny treningsøkt. Og slik gikk nå dagene. Men som Gisle sier: “Det var hardt arbeid, men det virket” 

Han ble ettehvert rimelig god (hans eget utsagn), kom på landslaget og fikk reise rundt og måle internasjonale krefter. Ifølge Wikipedia er han nr 7 gjennom tidene på norgesstatistikken med høyden 2,22 utendørs, og nr 3 på innendørsstatistikken med 2,23.I samme periode stiftet friidretsutøveren famile, og fant etterhvert ut at talent alene ikke var godt nok til å slå alle. Det var helle ikke gode nok kunnskaper i miljøet akkurat da for å kompensere for det de manglet på talentsiden.

Trenergjerningen?

Jeg jobbet allerede som trener i Norna-Salhus, og fikk utrolig nok tilbud om landslagstrenerjobben før fylte 30-år. Jeg la opp i andre halvdel av 20-årene, fortsatte som fulltidstrener og fikk stort ansvar. Men det gikk bra. Jeg var heldig som fikk være med på å jobbe med 90-tallets gullgenerasjoner. Jeg sluttet der etter 10 år. Det var mye reising i disse årene. Over 2000 reisedøgn til sammen.

Videre ble det jobbing på klubbnivå med enkeltutøvere, og enkeltstående landslagsoppdrag. Jeg fulgte også mine to eldste barn godt opp med det jeg kunne. De hadde etter hvert sine idrettskarrierer i USA. De var der i 5 og 7 år. Jeg var mye der, og lærte mye om det amerikanske idrettssystemet.

Du gikk fra utøver til trener? Hvorfor (om det går an å stille spørsmålet på den måten)?

Jeg likte å konkurrere. Likte spenningen og treningsvitenskap. Å se at hardt og riktig arbeid gav utvikling. Det har alltid fasinert meg.

Som trener, du var ikke bare på klubbnivå, men også på landslagsnivå? Er det lov å spørre hvilke utøvere du har trent?

Landslaget jeg hadde bestod av seks utøvere, pluss en del som hospiterte. De faste var Håkon Särnblom, Ketill Hanstveit, Hanne Haugland, Steinar Hoen, Sigurd Njerve, Trond Barthel. Det var verdenselitenivå på alle. De vant også titler.

En av de som hospiterte var bla Gøran Moen, lengdemesteren. Han er i dag knyttet opp som trener i Fana IL, friidrett. 

Dette var utrolig selvstendige, flinke, og utrolig flotte mennesker jeg lærte mye av. Å få koordinere en slik virksomhet var et privilegium.

Hva er det største du var med på som trener? 

De store internasjonale mesterskapene var alltid høydepunktene. EM, VM, OL. Å få se norske hoppere få være med å prege finalene, og sågar vinne globale titler var stort for en gutt fra Landås.

Men klart at å se de to jeg trente fra de var gutter, Ketill og Sigurd, slåss med de store navnene, russerne og amerikanerne, det gav en personlig stor glede. 

Medaljefangsten

Ifølge Wikipedia er du inne på Topp 10 høyde-statistikken i Norge (2,22 ute og 2,23 inne) – du har medaljer både i NM og i E-cup stevner. Hvilken medalje setter du høyest?

Tja. Jeg tenker ikke så mye på det. Men setter nok mest pris på første gang jeg hoppet 2m. 11. juli 1981 på Stovner.  Jeg var ennå ikke fylt 16 år. Vi kjørte i min brors Ford Transit med mor og far sittende på spisestuestoler i bagasjerommet. Dette var første og eneste gang hele familien var å så meg delta. Jeg fløy den dagen! Og jeg vant 25 cm foran nr. 2. Kun legenden Terje Totland hadde hoppet høyere. Det var min drømmedag

Men å hoppe foran et fullsatt Bislett, og hoppe høyt. Det var alltid et kick.

Hvor mye arbeid lå det bak medaljene? Følte du noen sinne at du måtte forsake noe – at du gikk glipp av noe?

Nei. Jeg likte å trene. Det var et godt miljø og mange som var flinke. Og så hadde vi ikke mye annet å finne på, ungdomsmiljøet på Landås var tøft på den tiden. Og det var lurt å holde seg borte fra det.

Du har to sønner som har fulgt i dine fotspor som høydehopper(e) – er du redd for å miste «familierekorden»? 

Nei, på ingen måte. Vi jobber jo for at de skal, og skulle, bli betydelig bedre enn det. Det er kun Vetle (20 år) igjen av “mine” som hopper høyde nå. Han tok mellom annet gull i innendørs NM i 2020 med 2,08. 

Fana Arena og Fana IL

For omtrent to år siden flyttet Fana IL  inn i Fana Arena, og mye av Fana IL ble endelig samlet under ett tak – hva har dette betydd for idrettslaget?

Mye. Det gjør nok at idrettslaget fikk det lettere å dyrke filosofien sin. Samarbeid og læring på tvers av idrettene. Det har hele tiden vært vår strategi å utnytte det som er likt. Og det er det meste.

Vi er ett idrettslag, men med 14 forskjellige aktiviteter der det meste er nært beslektet. Alle trener, alle konkurrerer, alle trenger kondisjon, styrke, hurtighet og spenst. Alle trenger medisinsk forebygging og behandling, mental trening, osv. Disse synergiene utnytter vi. På leder, trener, og utøvernivå.

Å få samlet flest mulig under samme tak i løpet av uken gjør dette arbeidet lettere, og gir det bedre kvalitet. Gir en følelse at vi sitter i samme båt. Både i smult farvann i solskinn, og i urolig og vindfullt vær med høye bølger. Det blir mer det ønskede «VI»

Fana IL er Norges største all-idrettslag, med et utall av grupper og utøvere. Vi har mange utøvere i norgestoppen i sine idretter, men uten å glemme noen – er det noen grupper og/eller utøvere du vil trekke frem?

Alle! Alle er like viktig, og har sitt potensial. Uten å tenke slik, virker ikke «Fana-modellen»

2018 var et meget godt år for Fana IL, «vi» tok OL-gull på skøyter, «vi» rykte opp til eliteserien med håndball jentene og vi flyttet inn i egen hall, Fana Arena (det er sikkert mer vi kunne nevnt men…) Hva betyr alt «dette» for Fana IL, både som organisasjon og med tanke på både rekrutering og utvikling videre?

Det gir en inspirasjon hver dag for å holde et stort trykk. Det følger også forpliktelser med å jobbe i en organisasjon som Fana IL.

Men gode prestasjoner og de som gjør dem skal først og fremst gi oss forbilder. Gjøre bydelen og byen stolt. Noe som er viktig for alle som bor i et samfunn. Det er det som er den synlige delen av vår virksomhet. Men ikke den viktigste. Det er de over 6000 barn og som hver dag vi gir et aktivitetstilbud, og en oppvekst basert på gode holdninger og verdier. Alle våre medlemmer og folk i Fana, skal føle de eier en bit av de gode prestasjonene. Det er «VI» som vant!

Det er sommerferie – hvordan er den perfekte sommerferien for deg?

Jeg har kjøpt et sted helt ute i havet. Det har alltid vært en drøm for en bygutt. Her lades batteriene.

Men skulle egentlig vært i Marbella nå. Elsker også Middelhavet.

Men i følge Dankertsen er jeg dårlig på å slappe av. Skal øve på det i sommer. Trening det også!

Og med det ønsker vi fortsatt god sommer, både til sportsjefen og alle andre både i og utenfor Fana IL.