Om du er skrudd sammen på samme måte som meg, så har det hent (opptil) flere ganger at du har meldt deg på «noe» som du innerst inne vet at du ikke bør gjøre. Knarvikmila, f.eks., men heldigvis kom det den gang noe i veien slik at jeg kunne melde avbud. Rosa sløyfe-løpet ble gjennomført til heller dårlig i stil, BDO-mila (dog den korte varianten) snakker vi ikke lenger om.

Da jeg snakket med Per Lasse Reinertsen i Ski-gruppen var alle disse løpene «gjemt og glemt» - men (heldigvis) ikke lenger bortgjemt enn at de kom frem igjen da jeg begynte å leke med tanken om å melde meg på Livarden Rundt som skal gjennomføres nå i september.

Men det sies at en blir eldre med årene og at en lærer av egne feil, så rett før sommeren var over var dagen kommet. Det var på tide å ta turen til Livarden.

Med «skrekkblandet fryd» ble tur-guiden hentet og kursen satt mot  Totland og Fanahytten. Tidlig ute var vi, været var flott og det var god plass på parkeringen.

«Livarden 5» sa det første skiltet, Wikipedia sier «beregn ca. 2 timer hver vei alt etter formen» - jeg tenkte «er det ikke noen som trenger meg et annet sted». Men nei da, her var det bare å snøre på seg skoene og legge i vei.

Oppover, oppover, oppover (ikke spesielt gunstig for en som ikke liker motbakker). På en svingete grusvei av god skogsvei standard, og der første milepæl er der stien overtar for grusen. Og milepæler gir (ofte) belønning. Med fare for å bli flåsete, her ligger belønningene tett – for, for en utsikt og for en natur. Jeg skjønner godt at turistene «gir seg over» av naturen vår.

Etter en spasertur på god mose (fremdeles går det oppover) er det greit å stoppe for en fotoseanse, og litt geografiundervisning. I ene retningen ser vi ut på Sotra, i den andre ser vi vindmøllene på Fitjar, Ulriken ser vi der og nedover på stien fra Livarden ser vi en syklist. Hæ, en syklist?

Og sånn går nå turen oppover til neste milepæl, en høyspentmast. Nå er det «bare bortover» i flott terreng.

Heldigvis har det vært en tørr sommer i Bergen, uten det så tenker jeg at både sko og sokker hadde inntatt en noe mer jordnær farge. Det var tydelig flere plasser at både jord og gjørme hadde tørket (nesten) ut.

Etter i overkant av to timer var vi der, og med Wikipedia tiden i bakhodet sa jeg meg godt fornøyd med etappetiden. Sa jeg forresten at en ungdom på sykkel passerte oss like før toppen?

Det er tydelig at Livarden er et populært turmål, og mens vi satt der så fortsatte geografitimen, og vi endte opp med diskusjonen om Livarden er Bergens høyeste topp. Eller er det Gullfjellet som er det? Litt usikre på kommunegrensen konkluderte vi med at vi satt på Bergens høyeste topp.

Men vi kunne ikke sitte her hele søndagen, vi hadde en Soft-is som ventet på oss like over kommunegrensen. Turen ned igjen tok like over en time (i rolig tempo), vi følte ikke noe for å holde følge med hverken de som løp eller de som syklet.

Wikipedia sier to timer hver vei (noe avhengig av formen), Per Lasse i skigruppen estimerte +- tre timer på løpet «Livarden Rundt». Vi brukte i overkant av 3 ½ time – det kaller jeg akseptabelt. Men melder jeg meg på løpet? Nei, jeg er opptatt den helgen 😊

PS 1:

Om du er i litt over gjennomsnittet i form, og liker en løpetur i flott og variert terreng så anbefaler jeg ALLE å melde seg på Livarden Rundt. Her kan du forøvrig lese intervjuet med Per Lasse Reinertsen der han snakker om Livarden Rundt.

Og her kan du melde deg på 

PS 2:

Vi hadde nesten rett i att Livarden er Bergens høyeste topp. Ifølge “Fjell i Norge” så går kommunegrensen mellom Bergen og Samnanger kommuner rett gjennom Gullfjelltoppen. Så det var kommunegrensen vi bommet på, ikke fjelltoppen…..