Tett på Hans

Kan du sende meg oppskriften på Fanakoften?

«Er det ikke utrolig at et så stort lag som Fana fremdeles kan overleve ved å drive etter dugnadsprinsippet»?

Spørsmålet ble stilt av Cato Norbeck, og du finner det i boken «Fana Idrettslag 1970 – 1995». I samme bok kan du lese «… og kanskje kan Stiftelsen i en ikke altfor fjern fremtid – om det er ønskelig – garantere for grunnlønn til en ansatt «kontorsjef» i laget».

Ønsket var det ingen ting i veien med, men det gikk fremdeles noen år før «kontorsjefen» var på plass.

Hans R. Dankertsen, daglig leder i Fana IL og i Fana Arena. Han har vært ansatt i Fana IL siden kontoret var en gammel bygning nede på NIP. Deretter gikk turen, eller kontorstolen, via de nye kontorene til Fana IL Fotball på NIP (for de som lurer så er NIP = Nesttun Idrettspark) til Fana Arena og hjørnekontoret (i alle fall så nærmt hjørnet du kan komme) i Fana Arena.

Fra årsmøte 2020
Fra årsmøte 2020

Med bakgrunn fra blant annet barnevernet, i tillegg til en trenerutdannelse, var det egentlig ganske så klart at Hans «måtte» havne i idretten. Og i 2007 fikk han spørsmålet om han ville «stige i gradene» fra sportskoordinator til daglig leder. Det ble blankt avslag i første omgang.

Men han ble (heldigvis) overtalt og startet i jobben 01.januar 2008. Den gang altså  med kontorer på NIP, i gamle Centrum Cafe, det som engang var restauranten på Traverbanen. Og han var heldig som overtok jobben etter mange dyktige idrettsledere som hadde lagt grunnlaget for kulturen og ståpå viljen i Fana IL.

Han begynte med skøyter, og vi våger påstanden om at det er på skøytebanen han har innkassert de største sportslige triumfene. Men ser vi bak skøytene, så er Hans så mye mer enn en «skøytemann»

Skøyter har «alltid” vært Hans sin idrett. Interessen fikk han inn med «morsmelken» - eller mer nøyaktig, den kom av å sitte og se skøyter sammen med en far som satt både ytterst, og framoverlent, på sofaen og fulgte med. Samtidig så er han av den generasjonen som brukte «alle anledninger» til å stå på skøyter på islagte vann rundt omkring. De var en gjeng tjommier som gikk mye på skøyter og de begynte på Fana Stadion for rundt 50 år siden.

Tjommiene var hakket bedre enn Hans (hans eget utsagn), men han er den som definitivt har drevet det lengst. Om ikke rent sportslig sett så i alle fall på den sportsadministrative biten.

Hvor lenge har du vært administrativ engasjert i Fana IL? Jeg mener å huske at du begynte som Sportssjef en gang i tiden?

Det er nok en sannhet med modifikasjoner, så her må vi ta med «hele historien».

Det var i skøytegruppen det hele startet. Jeg gikk inn i styret i 1977/78, i tillegg var jeg hovedtrener fra 1977/78 til 1984. Deretter var jeg borte en periode (fra 1984) da det var på tide å prioritere hus og familie.

I 1991/92 fikk jeg spørsmål om jeg ville hjelpe et par utøvere i skøytegruppen. De ringte først til min kone, Elisabeth, og spurte om de kunne få låne meg noen uker. Det fikk de lov til, og nå er de ukene altså blitt til 29 år.

I denne perioden var jeg (på papiret) sportslig ansvarlig i skøytegruppen – i praksis var jeg «det meste». Så kom høsten 2003, da hadde Fana et stort seminar på Marstein der temaet var «Hva gjør vi (Fana IL) videre». Her var «alle» i idrettslaget samlet for å legge veien videre. Jeg tror jeg vil si at det var her det “begynte” for alvor.

Senere samme høst fikk jeg spørsmål om jeg kunne jobbe noen timer i uken som Sportskoordinator i Fana IL. Og dermed var jeg igang.

Og sammen med Tore Seim, som da var daglig leder i Fana IL (fra 1988) og Fana Fotball. Vi hadde som utgangspunkt at vi måtte bli bedre på anleggsutvikling for å få opp aktiviteten i idrettslaget. Her så vi på helheten med både Totland (Fanahytten), NIP og Slåtthaug.

Allerede i 2004/05 begynte vi på “Den gode Fanakse” og reguleringsplanen på NIP. Så noe av det første vi tok tak i som daglig leder var reguleringsplanen på Totland (området rundt Fanahytten). Deretter var det området på Slåtthaug som stod for tur. Det inkluderte både Fana Arena og isbanen.

Det var mye jobb, og jeg fikk etterhvert god hjelp av,i første omgang, Audny Totland på både økonomi – og administrasjons siden.

Siden har det gått slag i slag, og nå sitter vi altså i Fana Arena. Så det begynner å bli noen år med administrativt arbeid kan du si.

I 1971 lå medlemstallet på omtrentlig 1.900 medlemmer. 50 år senere er du sjef for et av Norges største Idrettslag – hvordan er Fana IL kommet dit? Og hva har vært de største utfordringene?

Vi fant fort ut at vi måtte ta tak i medlemstallet om vi skulle kunne «forsvare kravet» om nye, og flere, anlegg. Vi tok tak i SSB (Statistisk Sentralbyrå) sine statistikker og prognoser for utviklingen av bydelen vår. Det var her vi fant tallene på hvor mange barn og unge vi kunne regne med i årene fremover.

Da vi la fram tallene for Bergen Kommune ble vi møtt nærmest med et skuldertrekk. Trodde vi virkelig på disse tallene?

Ja, vi gjorde det – men det skulle snart vise seg at vi tok grundig feil. Prognosene til SSB var alt for lave i forhold til tallet på barn og unge som etter hvert kom tilflyttende til bydelen vår.

Det var ikke vanskelig å dokumentere behovet, den vanskelige jobben var, og er, å overbevise myndighetene om at tallene stemmer og at det med tanke på folkehelsen begynner å haste med å få på plass flere anlegg. Ikke bare hos oss, men overalt egentlig.

Den dagen du tok over som daglig leder – hvordan så du for deg at dagene skulle bli kontra slik de ble?

I min naivitet trodde jeg at det skulle bli mye mer fokus på sport. Jeg trodde at det å vere daglig leder i et idrettslag betydde å jobbe med sport dagen lang. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Som sagt så fant vi fort ut at skulle vi få opp medlemsmassen, samt å beholde medlemmene, så måtte vi i alle fall ha skikkelige anlegg. Og skulle vi håpe å få disse anleggene på plass var det «bare» å knytte kontakter, sørge for å vere på møter med både kommunen, naboer og grunneiere. I tillegg til å jobbe med støttespillere på den økonomiske biten.

Fra min tid i skøytegruppen var jeg vant til mange reisedøgn (opptil 200 døgn i året  på nitti tallet), så jeg var forberedt på at dette ble mye arbeid. Og etter hvert ble Fana IL ble stadig større, vi fikk på plass nytt klubbhus på NIP, og arbeidet med Fanahytten og området på Totland gikk fremover. Vi fikk mye oppmerksomhet og det var en enrom utvikling.

Jeg har måtte lære å gi slipp og ikke ha kontroll på alle detaljer, jeg måtte slippe spakene og la de andre både få og ta ansvaret for de oppgavene de fikk.

Nesttunhallen, Idrettshuset, eller Hallen (kjært barn har mange navn) – Fana IL kom allerede i 1946 inn på eiendomsmarkedet (da ser vi bort ifra Fanahytten som har vært i lagets eie siden 1934). I 2018 åpnet Fana Arena og nå jobbes det på alle bauger og kanter med å få starte byggingen av Slåtthaug Arena.

Hvordan har veien dit vært? For det var vel ikke helt rett frem før du kunne bli «herre i eget hus» med åpningen av Fana Arena?

Vi åpnet Fana Arena 17.september i 2018. Men før vi kom så langt hadde vi fått på plass nytt klubbhus nede på NIP og vi hadde solgt Nesttunhallen. De som jobbet med den oppgaven, gjorde en formidabel jobb.  Fritz Rieber og Trond Mohn kom på banen slik at vi kunne realisere det nye klubbhuset på NIP.

Vi fikk tilsagn på byggingen av Fana Arena, også den med hjelp til full finansiering fra Trond Mohn. Bjørn Thømt la ned mye arbeid med å få realisert flerbrukshallen Fana Arena.

Selv om det har kostet både tid og penger, så er det en berikelse å endelig vere herre i eget hus. Men vi har vært flinke, eller fornuftige om du vil. Vi startet i rett ende og fikk rekkefølgekravene på plass først. Det var heller ikke luftslott det vi presenterte, og vi har tatt fatt i de anleggene som var først realiserbare, både med tanke på økonomi og rekkefølgekrav.

Vi har fått det til så langt, nå står bare resten igjen.

Som leder av ett «noe over middels stort» idrettslag, hva er det viktigste å ta tak i sånn til dagen?

«Anleggsutvikling», kommer det kontant.

Det å få på plass funksjonelle anlegg for gruppene våre ser jeg på som noe av det viktigste jeg kan gjøre. Fana Arena er på plass, nå venter Slåtthaug Arena. Å få den på plass vil avhjelpe svært mange av gruppen våre sin behov. For selv om mange tror det, så er Slåtthaug Arena så mye mer enn en isbane.

Samtidig så mener alle (naturlig nok) at egen idrett og eget anlegg er det desidert viktigst. Det har vært svært krevende å holde «nok høyde for å ha ørneperspektivet» slik at vi ser alle. Det er først da vi er et idrettslag og ikke bare en klubb for særinteresser.

Vi sitter med et stort samfunnsansvar i så måte, og vi må tørre å se det ansvaret i sammenheng med reguleringsplaner og rekkefølgekrav. Slik som turveien rundt Tranevannet, parkeringsplassen ved dagens isbane og planene for Slåtthaug Arena – alt henger sammen.

På vei rundt Tranevannet
På vei rundt Tranevannet

Jeg regner med at henvendelsen du får kan variere både i innhold, intensitet og kompleksitet – greier du å pukke ut den merkeligste saken du har fått i fanget?

Da ler han, noe Hans for øvrig gjør ofte.

Det er tydelig mye merkelig som havner på bordet hos Fana IL sin daglige leder. Forklaringen kan vere at for mange så har Fana navnet en forankring langt utover Fana IL. Men for mange er Fana IL synonymt med både Fana Kommune/Fana bydel og Fana Stadion. Eller Fana Husflidslag for den del.

Den merkeligste henvendelsen jeg har fått må vel vere hun hyggelige damen som ringte og lurte på om jeg ikke kunne sende henne oppskriften på Fana-koften. Da jeg forsiktig fortalte at jeg var i Fana IL og at hun nok måtte ta kontakt med Fana Husflidslag fikk jeg som svar at «jammen, er ikke de en del av Fana da».

Jeg har også fått henvendelse fra naboer av Fana Stadion om å slå av flomlyset, eller kunne jeg vere så snill å stenge stadion for russen. Kanskje ikke i så snille ordelag da, men ….

Når vi leser historiebøkene så ser det ut som om ting gjentar seg opp gjennom årene. I boken «Fana Idrettslag 1970 – 1995» står det «Likevel måtte hus-styret i 1979 kostantere at det var vanskelig å få endene til å møtes». Fana IL eier (via Fana Idrettslags Stiftelse) Fana Arena og Fanahytten, men hvordan er det å finansiere driften av disse? Hender det du mister nattesøvnen i jakten på midler?

Jeg har  innovative ansatte som det hender jeg må bremse litt. For kreativiteten er til tider stor, her inkludert meg selv. Da må jeg vere flink til å prioritere det viktigste av det viktige. For det er klart, de aller fleste ser på sin ide som den viktigste. Men jeg må se på helheten og ikke «bare det enkelte prosjektet».

Men det er ikke bare økonomien som vekker en på natten. Det kan vere bekymringer (for å bruke et slikt ord) for både utøvere, trenere, foreldre, ansatte og ellers alle som på en eller annen måte er involvert i idrettslaget.

Storfint besøk
Storfint besøk

Forholdet til myndighetene, det være seg Bergen Kommune eller andre, hvordan har dette endret seg opp gjennom årene? Og hvordan har tilnærmingen til «de som bestemmer» endret seg?

Det er ikke til å komme fra at det var lettere å banke på dørene til myndigheten tidligere. Men samtidig er vi nå blitt et så stort lag at vi også er en viktig samfunnsaktør og gjennom det får vi være med på å påvirke barn og unges oppvekstsvilkår. Jeg har bakgrunn fra barnevern og «spesial skolen». Jeg lærte tidlig at det var viktig å tenke samfunnsansvar i alle ledd.

Men der det tidligere flere byråkrater som både kunne idrett og som forstod idrett, så er det nå blitt mer og mer byråkratisk. Og jeg føler at idretten er den tapende parten i forhold til myndighetens prioriteringer.

I Bergen er vi heldige som har Trond Mohn, en mann som både forstår idrett og kan idrett. Og som ser hva gode forhold har å bety for barn og unges oppvekstsvilkår.

Men bare så det er sagt altså, vi samarbeider godt med både Bergen Kommune, naboer og andre rundt om i Idretts Norge.

Hans er god på å knytte kontakter
Hans er god på å knytte kontakter

2020 skulle vere det store 100-års jubileums året til Fana IL. Den planen satte imidlertid koronaen en stopper for. Hvordan vil du beskrive året som har gått med sine nedstegninger, smittevern, permitteringer, oppstart og restriksjoner?

Jeg skal ikke legge skjul på at året vi har vært gjennom har vært en til tider stor utfordring. På så mange plan. Vi hadde store planer for Fana IL sitt jubileumsår – vi rakk å ha festen 03.mars (2020) før alt stengte ned en drøy uke senere. Så istedenfor opptil flere festligheter  ble det permitteringer, stengte dører og ingen fysiske aktiviteter. I Fana IL har vi etter beste evne forholdt oss til myndighetenes anbefalinger og krav og vi «operere» fremdeles med låste dører og «adgangskontroll» i hallen.

Vi har mistet mange medlemmer under pandemien, men vi har likevel greid oss relativt godt. Nå er jeg spent på hvordan det blir når vi snart (forhåpentligvis) får åpnet opp igjen. Det vi ikke vet er når ettervirkningene kommer, og i hvilket omfang de kommer. Men de kommer, det er jeg sikker på. Og da spesielt med tanke på den psykiske helsen til folk. Vi er «drittdårlige» på å jobbe med psykisk helse. Her har vi som samfunn et stort forbedringspotensiale, og dette er et område vi ikke uten videre kan bevilge/betale oss ut av.

For oss nysgjerrige (og kanskje litt historieløse) hva er det største du har vært med på som leder av Fana IL?  

Mange venter sikkert nå at jeg skal svare OL-gullene på skøyter i 2018. Og ja, selvfølgelig var det stort, spesielt med tanke på min bakgrunnen fra skøyter. Dette var festdager.

Men samtidig så har du hverdagen. Spesielt å få ferdigstilt klubbhuset på NIP, og for ikke å snakke om den dagen da telefonen fra Trond Mohn kom. Den der han fortalte at han stilte med penger slik at vi kunne bygge Fana Arena. Ikke for at vi får slike telefoner hver dag, men ja, jeg vil si det var like stort som OL-gullene.

Så med fare for å gjenta meg selv, vi i Bergen er utrolig heldig som har en mann som Trond Mohn.

Veien videre mot Slåtthaug Arena – går den rett fram eller er det både huller og motbakker før vi er i mål?

Den veien er nok belagt av både hull, motbakker, byråkrati og andre hindringer du. Det trenger ikke nødvendigvis ta så lang tid, men det gjenstår som sagt en (god) del hindringer på veien.

Gleden stod i taket da Bystyret gjorde vedtaket sitt. Nå har de spilt ballen over til oss (Fana IL) og vi skal gjøre det vi kan for å få den ballen i mål. Jeg håper bare at politikerne framover er løsningsorienterte og ikke problemorienterte – er de det, har jeg stor tro på at vi skal få til Slåtthaug Arena innen rimelig tid.

Daglig leder og styreleder presenterer Slåtthaug Arena for Byrådslederen med følge
Daglig leder og styreleder presenterer Slåtthaug Arena for Byrådslederen med følge

Hender det at du blir lei?

«Ja», er det klare svaret på det spørsmålet.
Det er helt klart dager du blir ekstremt sliten og trett. Jeg er blitt flinkere til å ta det med ro, ikke veldig mye flinkere med i alle fall litt.

På anleggsutvikling har jeg nok i årene fra 2004/05 brukt nærmere 5 årsverk på å jobbe med anleggene våre. Dette i tillegg til de andre oppgavene mine.

Så ler han, «jeg er så «tykk i hodet» at jeg glemmer fort og går på igjen med full fart etter en liten hvil».

Men likevel, hvor er du om 5 år?

Om 5 år er jeg forhåpentligvis ferdig med de store folkehelseprosjektene, Slåtthaug Arena og har gått av med pensjon. Jeg jobber  sikkert fremdeles inn mot idretten, men ikke lenger som leder av Fana IL.

Sånn på tampen, det går mot ferietid, og etter annerledesåret 2020/21 – hva tenker du nå om tiden som har vært og tiden som kommer?

Det har helt klart vært et krevende år, og alle har lagt ned mye arbeid for å få Fana IL til å gå rundt i dette annerledesåret. I tillegg til den daglig driften har vi fått på plass mye når det gjelder anleggsutvikling. Og uansett hva en har jobbet med så skal alle sammen vere stolte av det vi har gjordt, og det vi har oppnådd, før vi nå tar en velfortjent ferie.

Inn i min egen sommerferie tar jeg med meg at vi som er godt voksne idrettsledere må ta inn over oss at utviklingen av nye idretter går fort, veldig fort.
 

Vi må ta av oss «de gamle beksømstøvlene», og akseptere at også idretten endrer seg. Det kommer nye trender og vi må vere våkne og innovative slik at vi følger med på utviklingen og ikke mister både barn og unge på veien. Alt var ikke nødvendigvis bedre før.

Men først er det altså sommer og ferie, og for min del blir det i tillegg til ferie og en og annen lat dag, «litt» anleggsutvikling og Slåtthaug Arena. Det selv om det står «ferie» i kalenderen.

God sommer alle sammen, og så ses vi en gang uti august.

Hovedsamarbeidspartnere

Samarbeidspartnere