Med artikkelserien «En fra hver» vil vi prøve å gjøre alle idrettene våre litt bedre kjent for alle medlemmene våre. Så utover vinterene vil vi presentere både utøvere og idretter med både jevne og ujevne mellomrom.

Og som første idrett ut har vi landet på håndball, i første omgang representert ved elitelaget og Maren Gabrielsen. Breddeavdelingen kommer vi tilbake til utover vinteren

Håndball er en av de største gruppene i Fana IL og har med stort og smått nesten 30 lag i «alle aldrer» og pr i dag 593 registrerte medlemmer. Flaggskipet er REMA 1000-laget, som i skrivende stund ligger på 5.plass i ligaen, og de skal i løpet av en liten uke nå  spille kvartfinale i NM, seriekamp og de skal ut i en tredje kvalifiseringsrunde for E-cup spill. Mot det tyske laget Buxtehuder SV. Følg med for mer informasjon om “Håndballuken”.

Jentene har akkurat hatt mesterskapspause, noe som  «bare» betyr at det er kamp-fri. Det er på ingen måte fri fra trening og hardkjør og oppkjøring til del 2 av sesongen. Og heldig for meg så finner jeg Maren Gabrielsen, kantspiller og ivrig «egentrener» på dagtid i Fana Arena.

De aller aller fleste vet hva håndball er, men hvordan vil du beskrive idretten håndball?

-Oi, hvordan skal jeg gjøre det…Håndball er lagidrett med mye fart og spenning. Og håndball  er til tider harde dueller og mange fighter ute på banen. Og så er det en spenstig idrett, der det er full gass uansett.

Og hva var det som gjorde at du en gang for «lenge siden» begynte med håndball?

-Nei, fordi alle andre gjorde det vel. Først spilte jeg fotball fordi det såg ut til å være kjekt. Men da jeg prøvde håndball så var jo det mye kjekkere enn både fotball og alt det andre jeg var med på. Så det var et enkelt valg å gå fra fotball til håndball.

Du spiller håndball på toppnivå i Norge – men hva er det som motiverer deg til både trening og tidsbruk?

-Hm, du vil utvikle deg og bli bedre. Det er vel det enkle svaret. Det å kjenne på både utvikling og mestringsfølelse, samhold i laget og den støtten vi er for hverandre. Du setter deg mål som du jobber imot, både alene og som lag.

-Men så er det jo kjekt å vinne kamper da!

Har du oversikt over hvor mye tid du legger ned på håndballen hver uke?

-Godt spørsmål du! Du tenker vel på en måte håndball døgnet rundt. For alt det andre du driver med er jo tilrettelagt idretten du driver med. Det være seg både skole, jobb og ellers. Alt er lagt opp slik at treningen skal bli best mulig.

-Men tidsbruk? Det blir fort 15 timer med bare trening pr uke (Journalistens merknad: Maren er den av håndballjentene som jeg oftest treffer i Fana Arena, der hun driver skuddtrening alene på banen). Og så kommer kamper og forberedelser i tillegg. Og dager med bortekamp blir det ikke tid til annet enn reise og kamp.

Nå skal jeg ærlig innrømme at det ikke er helt tilfeldig at det er Maren jeg snakker med – hun har nemlig en hund som er «vill etter håndball». Det er nå noen år siden jeg første gang la merke til den firbeinte tilskueren. Det var tilbake til da Maren spilte for 2.divisjonslaget til Fana og det var kamp på Sotra. Og strategisk bak Fana sin benk satt det altså en liten firbeint skapning og fulgte med på kampen – når Maren var på banen vel og merke. Jeg ble fortalt at når det ble snakk om håndball så var hunden oppe og borte ved døren i full fart. Han skulle vere med. Og jeg ble mer og mer nysgjerrig for hver gang jeg traff han i hallen.

Fortell? Hvordan har du fått hunden så interessert i håndball? For ikke å snakke om at han sitter i ro og ikke lager lyd under kampene?

-Ha, ha, det har bare blitt slik, på en måte. Det begynte med da jeg spilte i Ålgård, jeg hadde ikke lappen  og pappa måtte kjøre meg til trening de 20-25 minuttene det tok å komme til hallen. Og da brukte han ofte ventetiden til å gå på tur med ………….

-Han er liten og lett å ta med seg, og så liker han ikke å være alene hjemme. Og når han i tillegg er veldig glad i både vafler og lapper så gikk det ikke så lenge før håndball i hans hode var selskap, vafler og/eller lapper. Så da ble det til at han både ville være med og at han fikk være med.

Hvilken type hund er det, hvor gammel er han  og ikke minst – navnet?

-Han er en Yorkshire terrier og bærer navnet Xavi, og han er nærmere 12 år gammel. Har fått lit dårlig syn, liker ikke trapper og prøver å unngå høyder.

Du vet vel ikke hvor mange kamper, og idrettshaller, han har vært innom?

-Å nei, det har jeg ikke peiling på. Men det er blitt mange både haller og kamper.

Vi kan ikke avslutte uten å få vite litt mer om deg og – det er ikke bare de ulike idretten de andre i Fana IL skal bli kjent med, men også utøveren.

Så altså, hvem er du – sånn egentlig ?

- Jo, jeg er Maren Gabrielsen, 24 år  gammel og kommer fra Bryne. Jeg har tidligere spilt i Bryne, Ålgård og Gneist. Jeg er utdannet fysioterapeut og var så heldig å få jobb hos Straume Fysioterapi da jeg var ferdig utdannet. Det er ofte der jeg er når jeg ikke er i Fana Arena på «ett eller annet». I tillegg til håndball og jobb på Straume, så jobber jeg på NTG Håndball og så har jeg et parti fra Fana Mosjon på torsdag formiddag. Alt utenom jobben på Straume er i Fana Arena.

-Men forresten, jeg er jo trener for Bjarg sin J06 lag også, det må jeg ikke glemme.

-Jeg stortrives med å ha det slik som nå, og kommer til å drive med håndball så lenge jeg synes det er kjekt. Hvor lenge det måtte bli, det vil tiden vise.

Tusen takk for praten Maren – og lykke til med hardkjøret som venter dere nå.

Les mer om “En fra hver” i denne artikkelen

Tekst: Marianne Kolås