Mens mange drar til sydligere strøk, ligger på stranden og tar livet med ro på sommeren, drar skøyteløperne til Hedemarken, nærmere bestemt Hamar og Vikingskipet for å gå på skøyter. Skøytegruppen i Fana IL tok turen med en stor gjeng ivrige skøyteløpere, og i tillegg er Fana IL godt representert også blant landslagsutøverne og talentutøverne. Vi har tatt en nærmere prat med én av dem, Julie Nistad Samsonsen som har hatt en spesiell oppkjøring i vår og sommer.

Julie er en godt etablert landslagsutøver, og er nå inne i sin fjerde sesong hos elitegruppen som satser sprint, under Jeremy Wotherspoon. For å oppsummere sist sesong veldig kjapt, så perset Julie på både 500 og 1000m og kvalifiserte seg blant annet til OL i Beijing og kom på 24.plass på 500m.

Det veldig få visste var at Julie hadde mye problemer med knærne og det ble bare verre og verre gjennom sesongen. Hun måtte etter hvert begynne å kutte i treningsmengden, trene mer alternativt og hun hadde smerter i skøytestilling. Vektøktene måtte blant annet inneholde tunge og seige rehabiliteringsøvelser istedenfor vektøktene man ønsker å gjøre i sesong.

 «Jeg syntes det var vanskelig at jeg ikke presterte som jeg ville, fordi jeg ikke kunne trene normalt, og det ga en liten selvtillittssmell». I ettertid har jeg slått meg mer til ro med at det var mest på grunn av knærne at prestasjonene dalte etter nyttårsskiftet».

Etter sesongen ble det tatt bilder av knærne som viste at det hadde blitt dannet en væskefylt cyste midt i patellasenen på begge knærne, en skade som kan sammenlignes med jumpers knee. Det ble raskt bestemt at begge knærne måtte opereres dersom hun ville bli kvitt smertene kjappest mulig. Hvordan var det å få beskjeden om at du måtte operere begge knærne, og det samtidig?

«Det var ganske kjipt, men samtidig en lettelse at det skulle bli ordnet opp i. Jeg opererte det ene kneet sommeren 2017, så jeg visste at jeg kunne komme meg gjennom en lengre skadeperiode. Den psykiske «smellen» kom ikke før etter noen dager etter operasjonen, da det virkelig sank inn at jeg var helt satt ut. Men heldigvis var det bare halvannen uke i rullestol før jeg var på krykkene.»

Planen var at Julie skulle opereres 6.april, men når operasjonsdatoen nærmet seg, fikk Julie korona. Operasjonen ble dermed avlyst på grunn av at narkosen kunne være mer risikabel rett etter korona. Det var vanskelig å finne en ledig time i nærmeste fremtid, men heldigvis løste det seg og Julie ble operert 20.april og havnet i rullestol, siden begge knærne ble operert samtidig.

Hvordan var det å plutselig bli rullestolbruker?

«Det var en stor overgang, og ting som å forflytte seg fra sofaen til kjøkkenet eller toalettet ble plutselig store oppgaver. Jeg fikk stor respekt for rullestolbrukere i denne perioden, ettersom f. eks trapper, høye skap/hyller og dørkarmer plutselig var utfordringer i hverdagen. Jeg kunne heldigvis bruke krykker for å gå fra rullestol til sofa/seng osv, og etter 1-2 uker gikk jeg på krykker hele tiden.»

Det er aldri gunstig for en idrettsutøver å bli syk eller skadet, men det er veldig uvanlig at man går igjennom en karriere uten noen utfordringer. Da gjelder det å håndtere utfordringene best mulig, både fysisk og psykisk. Hvordan føler du at du har klart det?

«Jeg tror jeg har klart det ganske bra. Jeg har tatt en dag av gangen og prøvd å se det positive i det. Målet mitt fra perioden har vært å trene på ting som vanligvis blir nedprioritert, og komme styrket ut på enkelte områder. Hvor bra jeg har taklet, det vil tiden vise.»

Sakte, men sikkert kunne Julie begynne å trene seg opp igjen.

«Etter noen dager dro jeg til en fysioterapeut hvor jeg fikk øvelser som gikk på å stramme lårmuskulaturen igjen, bøye og strekke ut fot osv. Jeg hadde en rutine som jeg gjorde tre ganger om dagen. Jeg begynte også med veldig(!) lett sykkel etter ca 5 dager, der jeg bare øvde på å bøye knærne nok til å tråkke rundt. Syklingen gjorde jeg gjerne 10-20min i begynnelsen, og to ganger om dagen. Etter en uke begynte jeg også å dra til motorikktrener Lars-Arne fra Olympiatoppen.»

Normalt sett ville Julie dratt på samling rundt 1.mai og brukt store deler av våren og sommeren på reise sammen med laget. Nå skulle hun være hjemme og første samling var ikke planlagt før sommerisen nå i august.

Hvordan har det vært for deg å være hjemme mens laget har vært på samling?

«Det var litt vanskelig å se de trene som vanlig når jeg lå på sofaen skadet. Det som har vært viktig for meg tror jeg er at jeg ikke har sammenlignet meg så mye med dem, og tatt det i mitt eget tempo. Det å være hjemme så lenge på våren/sommeren har også vært litt kjekt, siden jeg har hatt mye reisedøgn i mange år, så det ble et lite «avbrekk» fra det vanlige. Jeg fikk f.eks. være med på første familieferie siden 2017.»

Vi møtte pappaen til Julie, Espen, i Vikingskipet som kunne fortelle at datteren har vært ekstremt dyktig i opptreningsfasen og aldri mistet motet og motivasjonen.

«Hun har vært veldig flink og dedikert, og gjort det beste ut av hver dag og økt. Under en middag tidligere i uken sa Julie «jeg gleder meg så til i morgen», så spurte jeg hva hun gledet seg til, og da svarte Julie at hun gledet seg så mye til å gå på is igjen. Hun klarer jo ikke å  trene på isen sammen med de andre og fullføre en økt slik man ønsker, men hun er så glad for å være tilbake på samling og kjenne isen under stålene. Det var som å høre 12 år gamle Julie igjen og det gleder et pappahjerte».

Samlingen på Hamar er altså den første samlingen som Julie deltar på denne sesongen. Vi var med Julie under første isøkt for å ta noen bilder. Det var en spent Julie, som ikke ante om dette kom til å gå bra. Hun hadde nemlig bare hatt 1,5 økt i skøytestilling denne sommeren med hel kroppsvekt, de andre øktene i stilling har hun brukt hjelpemidler slik at det ikke skal være like tungt.

Hvor spent var du og hvordan gikk første økt på is?

«Jeg var ganske spent. Imitasjoner er en del tyngre på knærne enn is, så jeg hadde et håp om at det skulle gå ok. Jeg gikk selvfølgelig verken langt eller fort første økten, men det var en stor glede og lettelse at jeg kunne gå litt! Gjennom den første uken hadde jeg ganske bra progresjon på hvordan knærne føltes på is, og jeg kunne øke bittelitt på mengden. Jeg fikk derimot en liten smell over helgen, så mandagsøkten ble veldig amputert. Det kom seg heldigvis til resten av uken, og det virker som det går riktig vei! Alt i alt har det vært utrolig kjekt å møte laget igjen. Selv om jeg for det meste trener et annet program er det fint å føle at jeg er en del av laget igjen, og være med de andre utenom trening!»

Det er aldri gunstig med skader og opptreningsperioder over tid, men Julie ser lyst på fremtiden. Hva er målene for sesongen og for fremtiden?

«Denne sesongen har jeg et mål om å komme tilbake dit jeg var før skaden begynte å hemme meg. Jeg er usikker på om å delta i verdenscupene før jul er realistisk, men jeg håper jeg kan komme med til verdenscupen så fort som mulig. VM i Heerenveen er det siste for sesongen, så jeg har veldig lyst til å kvalifisere meg til det og gå fort der! På lang sikt skal jeg være med å kjempe om pallplasser!

Vi i Fana IL ønsker Julie masse lykke til med opptreningen, sesongen og fremtiden.