For snart ett år siden tok hun sitt første senior World Cup-gull i 60 kg fullkontakt. Det etter en lengre skadeperiode der ett tretthetsbrudd i lårhalsen holdt henne utenfor bokseringen. Alt dette var like før koronaen stengte ned alt og alle i mars i 2020. Hvem vi snakker om? Mariell Gaassand Straume, kickboxer i Fana IL.

Hvordan står det til med Mariell i dag? Vi leitet henne opp og slo av en prat.

Men først litt fakta om kickboksing; Kickboksing er en kampsport som oppsto på begynnelsen av 1970-tallet i USA. Kickboksing består av en kombinasjon av slag fra boksing og spark fra karate.

Kickboksing har sin opprinnelse i USA i 1972. Sporten ble lansert i Europa og først i Tyskland i 1974 under navnet "kontaktkarate". Den gang utøvde man kun det som kalles fullkontakt kickboksing. Senere ble det innført nye disipliner, og man valgte å endre navnet til kickboksing.

Fra Fana IL Kickboxing sin side har vi sakset: Fra 1. januar 2019 er Fana Kickboxingklubb slått sammen med Fana IL, og vi har blitt til Fana IL Kickboxing. Bakgrunnen for dette er at vi har et ønske om å tilby et enda bedre sportslig miljø, og samtidig nyte godt av det å være i et stort og veldrevet idrettslag – med de mulighetene det gir for videre utvikling.

Og så tilbake til Mariell

Om nå regnekunnskapene står oss bi så er du 23 år, hvor lenge har du drevet med kickboxing? Og hvorfor begynte du med en (for oss uinnvidde) «skummel» kampsport?

Hun ler litt, så kommer det:

Jeg skulle aldri begynne med kickboxing jeg. Jeg har to brødre som driver med det og jeg, jeg spilte i korps. Baryton, noe som jeg egentlig ikke likte noe særlig. Jeg satt bare og mimet på øvingene. Helt til den dagen da jeg skulle spille solo sammen med fløytene. Da ble jeg sånn passelig avslørt og det ble min siste øving i korpset.

Men så var det det at jeg måtte ha noe å drive med i tillegg til fotballen, da «tvang» Raymond (bror) meg med på en kickboxing-trening. Og jeg var solgt. Da var jeg vel 11-12 år gammel.

Et spørsmål kanskje litt over «likestillingskanten», du har to brødre innen sporten, men hvordan tok din mor det da du også valgte kickboxing?

Hun var mer skeptisk da Raymond begynte. Så da jeg inntok ringen var hun allerede godt kjent med både miljøet og trener Morten (Saksvik). Når jeg går kamper synes hun (nesten) det er gøy å se på. Men hun er fremdeles litt skeptisk når Raymond og Patrick går mot de skikkelig store gutta (bokstavelig talt store).

Men du, hva kreves av deg som utøver for å bli en god kickboxer? Sånn utenom det å trene, trene og så å trene enda litt mer altså?

Tja, i tillegg til det fysiske så må du vere godt forberedt mentalt. Du går tross alt i ringen mot en som har lyst til å slå deg ned.

Fana sine utøvere er kjent for å vere tøffe, og det må vi være når vi skal ut i kamp. Og der har vi en veldig god trener, Morten (Saksvik). Han slipper oss ikke til i ringen før vi er klare. Både mentalt og fysisk. Dette vet vi alle sammen slik at når han slipper oss inn i ringen vet vi at vi er klare for kamp.

Hvor gammel var du da du gikk (er det det det heter?) din første kamp? Og husker du din første seier?

Jeg tror jeg var rundt 13 år da jeg gikk min første kamp og ja, jeg husker min første seier. Men det er ikke fordi jeg vant det er heller fordi jeg ikke tok gull. Min første tellende kamp var i U-serien og hun jeg møtte var Norgesmester, så det var rett ut med tap. Men jeg tok altså bronse den gangen.

Hva med konkurranser? For hvordan foregår en «kickbokse» sesong?

Vi har mest stevner på våren, det kan (i et normal år) fort bli et stevne pr måned, noe som er mye for oss kickboxere. Sånn fra januar/februar og til uti juni. Så er det sommerferie før det blir litt små-stevner litt utpå høsten. Og så er det EM eller VM i november.

Kvalifiseringsstevnene er på våren, så er det trening på sommeren før altså mesterskapene i november.

Er det litt sånn som i «vanlig» boksing at du «teller» antall seirer?

Haha… De som går proffkamper, gjør nok det. Men jeg har ikke kontroll på hvor mange seirer jeg har. Jeg har ingen utklippsbok – men når jeg tenker meg om, det hadde kanskje vært kjekt å ha?

Dette er jo en individuell sport, men samtidig (tror jeg) er du veldig avhengig av en sparringspartner på trening. Er dette vanskelig å få til?

Både og. Du er helt avhengig av å ha sparringpartner i samme vektklasse på trening. «Problemet» er at ofte trener mot/med de samme som du møter i kamp. Og miljøet i Norge er ikke større enn at du fort da møter dine beste venner i kamp.

Da jeg tok World Cup gullet i fjor var det mot en av mine beste venner. Før kampen kom hun med utstyr til meg, som hun hadde kjøpt med fra en butikk i Oslo. Så først handlet hun til meg og så slo jeg henne i kampen. Det er litt spesielt, men du greier å legge det fra deg så fort du kommer opp i ringen. Og så er vi like gode venner etter kampen.

Hvor ofte trener du? Hvordan er en «vanlig» treningsøkt»?

Treningsmengden avhenger av hvor i sesongen vi er. Men i snitt kanskje 15 timer i uken.

Når vi har boksetrening så begynner vi ofte med oppvarming uten utstyr. Da gjør vi øvelser som er lik de vi ville gjordt i kamp. Vi trener også på unnvikelsesmanøvrer, dette gjør vi spesielt med tanke på å også «få hodet med på trening».

Når oppvarmingen er ferdig, er det på med utstyr og «frem med treningspartneren». Da er det terping av kombinasjoner og teknikk. Før vi ofte avslutter med intervall på sekken.

Du sa at kickboksing miljøet både i Norge og Bergen ikke er et stort miljø? Er det slik at alle vet hvem alle er? Og alle kjenner alle?

Nesten, du kjenner jo «alle» som konkurrerer internasjonalt da. Vel, kanskje ikke alle juniorene, men. Du kjenner iallefall veldig mange.

Hvor langt har du lyst å gå/nå med idretten din?  Mener å huske at kickboksing nå er OL-gren? Er dette et oppnåelig mål?

Jeg vil bli verdensmester! Først og fremst. OL hadde selvfølgelig vært noe det og. Kanskje i 2028, da er jeg 30 år…..

Eller i 2024 for den del, da er kickboksing OL-gren (Fanavardens kommentar).

Skader? Du hadde ett tretthetsbrudd i fjor – og igjen nå i år? Hvordan greier du å motivere deg til å fortsatt satse 100% med to skader så tett?

Det har vært nok skader nå! Jeg har hatt tretthetsbrudd i begge lårhalsene. Men jeg driver jo en idrett der det er vanskelig å unngå skader.

Samtidig har jeg fått spørsmål som «orker du mer, er det ikke best å gi seg». Å gi seg er ikke et alternativ! Det som driver meg, er drømmen om å bli verdensmester – da er det rimelig lett å finne motivasjon til å fortsett til tross for skadeproblemer.

Og så har jeg hele familien + masse venner i miljøet. På en måte var det lettere å takle skaden denne gangen, for vi var jo allerede «nedstengt» på grunn av koronatiltakene.

Hva gjør du på i det sivile livet ditt? For det er vel ikke bare trening du driver med?

Jeg tar en Master i Klinisk Ernæring ved Universitetet i Bergen. Det kan bli litt hektisk til tider, spesielt inn mot eksamensperiodene. Men nå har jo jeg en tendens til å vere skadet sånn inn mot eksamensjobbingen da.

Heldigvis så er jeg så strukturert at jeg greier å lese meg opp på egen hånd slik at jeg er ikke avhengig av å vere tilstede på forelesningene. Det er litt friere sånn på UIB, slik at det går greit å kombinere fulltids studier med det å vere fulltids idrettsutøver. I alle fall pr i dag.

Du tok ditt første senior gull like før Norge stengte ned – hvordan har tiden etterpå vært?

Og der er smilet igjen (det er forresten aldri langt borte).

Det har vært helt OK. For å si det sånn.

Min bror (Raymond) mener at jeg vel må vere den eneste i verden som kan finne på å bli verdensmester uten å ville at noen skal vite om det. For jeg liker egentlig ikke oppmerksomheten som følger med det å ta medaljer og vinne konkurranser. Det hadde kanskje vært verre om jeg hadde tapt den kampen rett før nedstengingen for snart ett år siden? Men jeg gjør jo dette mest for min egen del fordi jeg synes det er gøy.

Før vi gir oss, hvilke konkurranser har du gått glipp av? Og hva venter i horisonten når koronaen ikke lenger stopper «verden»?

Vi fikk gått ett stevne i 2020, resten forsvant sammen med korona-tiltakene. Også denne våren forsvinner kvalifiseringsstevnene.

Skulle koronaen «forsvinne over natten» så venter Tyrkia i slutten av mars og så er det World Cup stevner i mai, juni og juli. Før det er mesterskap i november.

Hva med landslaget?

Det er ikke lett å komme med der. Stort sett er det en utøver pr vektklasse. Det er ikke nok å vere god i Norge, du må vere på topp internasjonalt for å komme med på landslaget. I min vektklasse (60 kg) er det mange som er i toppen. Men det er alltid et håp.

Helt til slutt for de som ikke vet det, Mariell er helt i toppen også internasjonalt. Følg med for fortsettelse.