Og for egen del så er det i forbindelse med løping jeg har hørt om henne. Løping som i halvmaraton, maraton, fjelløp og motbakkeløp. Bare for å nevne noe.

Så overraskelsen ble derfor stor da jeg googlet navnet hennes og Wikipedia «svarte» med:

Ok? tenkte jeg – men skjønte litt mer hvorfor etter å ha lest mer om ett av de siste tilskuddene av toppidrettsutøvere i Fana IL. Og nysgjerrige meg planla derfor en times tid med henne, for jeg ville gjerne vite enda litt mer om hun som springer «i timevis» på møllen i Fana Arena.

Ser du på deg selv som en toppidrettsutøver, var det første jeg spurte om da hun kom innom Fana Arena midtveis i en «lett joggetur» torsdag morgen. Mest sansynlig et helt unødvendig spørsmål, men svaret kom uten betenkningstid og var kort og konsist; «Ja»

Og hva er en lett joggetur? ble fort det naturlige oppfølgingsspørsmålet (til den nevnte «lette joggeturen» altså).

Hun ler litt og må faktisk tenke seg litt om (det skjedde ikke ofte i løpet av samtalen) «det er en tur der pulsen er lav og jeg kan holde en samtale gående om jeg vil, oftest mellom 10 og 30 km. I dag er det 12 til 13 kilometer,  med omtrent en times varighet». Det er helt tydelig at vi har ulik oppfatning av hva som er både komfortabelt og lett….

Men du, jeg bare må tilbake til det at Wikipedia sier du er fotballspiller?

Fremdeles med latter i stemmen kom det  «så det står der ennå det altså, det at jeg er fotballspiller. At jeg var fotballspiller er vel det riktige - selv om jeg må innrømme at jeg innimellom fremdeles ser på meg som fotballspiller. Det var jo det jeg skulle bli den gangen for lenge siden. Og landslaget var målet, selv om min mor mente at det kunne nå holde med damelaget til Jølster. Men jeg gav meg altså i 2015, så det er kanskje på tide at det ble endret nå?»

-Men jeg har jo vokst opp med fotballen da. På skolen var det fotball i alle friminutt – og gjerne i timevis etter skoleslutt. Da jeg ble litt eldre og kom på kretslaget (i gamle Sogn og Fjordane skribentenes anm.) var det med de som var ett år eldre enn meg. Før jeg kom så langt spilte jeg på guttelaget, jentelaget og damelaget til Jølster. Så det var mye fotball en stund kan du si.

-15 år gammel flyttet jeg til Sogndal for å spille på Kaupanger. Da ble jeg brå voksen du! Det var ikke mange middager jeg hadde laget før den tid.  Heldigvis så ble jeg tatt inn i varmen av de på laget som var fra Sogndal så det gikk seg til det og.

-Deretter gikk turen til Bergen og Sandviken. Det ble fem år med fotball i Sandviken, 2 korsbåndskader og opptrening med spill for Åsane, der jeg var på utlån etter skaden. Samtidig drev jeg på med fysioterapeut utdanning og med praksis og turnis i Arendal, Årdal og Førde ble jeg litt fotballnomade kan du godt si.

-Jeg hadde hele tiden Sandviken som base, en periode var jeg i Førde og trente med guttelaget der og pendlet til Bergen i helgene for å spille kamp for Sandviken.

I et intervju i Aftenposten fra omtrent to år tilbake, fant jeg hvordan, eller hvorfor, det etter hvert ble løping på deg.

«Høsten 2013 ble en kamp uventet avlyst, og Dvergsdal fikk helgen fri. Samtidig fikk hun tilbud om å overta et startnummer i Bergen City Halvmaraton.
– På det tidspunktet visste jeg ikke hvor mange kilometer en halvmaraton var.
Siden det ikke ble kamp, hadde fotballtreneren lagt opp til en knallhard treningsuke, blant annet med høyintensiv fotball, fire mot fire, fredagen før løpet. En suboptimal oppladning.
– Det var kjempe mange folk ved start, jeg var nesten helt bakerst.
Hun passerte deltager etter deltager, og idet hun nærmet seg mål, hører hun speakeren: Her kommer første kvinne!
– Jeg ser rundt meg og lurer på om jeg kommer inn i løypa der hvor noen andre er.
Nei da, det er henne speakeren snakker om”

Så hvordan landet du på at du skulle gi deg med fotballen og satse på løping? Bortsett fra den seieren i Bergen City Halvmaraton

-I 2014 vant jeg også noen Norgescupløp i motbakke og tok bronse i NM terrengløp, samt 3.plass i Stoltzen. Det viste seg etter hvert  at toppfotball og løspssatsing var vanskelig å kombinere – så da falt valget på løping. Det ble vel egentlig bare sånn.

Nok om det, vi må rykke tilbake til start. Hvem er du, sånn egentlig?

Først ble vi enige om at hun akkurat har passert 30 år. Videre at hun kommer fra Jølster, er utdannet fysioterapeut, og adjunkt. Løping er hovedaktiviteten til damen med 180 reisedøgn i året, men hun skriver også for Runner’s World. Og når hun har tid finner du henne i ADO  (Alexander Dale Oen Arena) der hun jobber med det de kaller AquaRun. «En treningsform uten risiko for overbelastning og skade, og passer fint for den som har vondt i knær, hofter og beinhinne og ikke kan løpe ute. I tillegg er det en perfekt treningsform for overvektige og gravide». Står det på internettet.

Du kommer fra Jølster, et sted jeg kjørte forbi både titt og ofte i oppveksten. Nå overdriver jeg kanskje litt, men det er jo nesten bare rett opp fjellsider der. Jeg kommer selv fra et sted med minst like bratte fjellsider som i Jølster, og jeg skal ikke påstå at jeg har vært på så alt for mange toppturer, hverken som barn eller voksen. Så hvor i all verden fikk du interessen for å løpe til fjells med slike motbakker?

-Jeg er jo på en måte fødd inn i det da, der jeg bodde under et fjell langs E39. Og så har jeg alltid likt å vere fysisk aktiv, og å være ute i naturen. I tillegg var det ikke all verdens av fritidsaktiviteter

-Når jeg tenker tilbake på det, det at jeg både jogget og gikk på rulleski langs E39, det var jo egentlig galskap da. I hvert fall når jeg tenker på hvordan det var før nye veien kom.

Men fotball? Arrester meg om jeg tar veldig mye feil – fotballmiljøet i Jølster var kanskje ikke det aller største? Og i alle fall ikke på jentesiden? Så hvorfor ble det fotball du valgte å satse på både i starten og til litt sånn opp i tyve-årene?

-Miljøet var kanskje lite, men som jeg sa i sted så spilte jeg med guttene. For på jentesiden var vi ikke så mange i mitt kull, trenerne var to år eldre enn oss og «sesongen» varte fra april til ut september. Og når det jeg ville var å spille fotball ble altså løsningen å spille med guttene. Jeg var en del av det laget hele veien. I alle fall til jeg som 13 åring begynte å reise til Førde for å spille på et satsingslag der. Jeg tok bussen 4-5 mil, rett fra skolen og hjem igjen med kveldsbussen kl 21.

Var du innom andre idretter i oppveksten?

-Joda, jeg har en liten karriere som langrennsløper. Og debuten min som Fana-utøver var faktisk som langrennsløper. Selv om det er noen år siden nå da.

Eli Anne er fødd i 1991 og har spilt en anselig mengde med fotballkamper, de fleste for Åsane i 1.divisjon der hun var på utlån etter en korsbåndskade.

Men hvilken klubb var den første du spilte for? Måtte du til Førde eller var dere nok spillere slik at dere i alle fall fikk trene hjemme?

-Som fotballspiller trengte vi jo ingen hall å spille i – det var alltid en gressbane tilgjengelig hjemme i Jølster. Så klubben der det hele startet var Jølster IL.

Hadde du en klar plan med fotballspillingen din? Slik som klubbvalg, nivå, landslag, utenlands proff? Eller var det bare tilfeldigheter som sente deg litt på kryss og tvers i det som nå er Vestland Fylke?

-Jeg skulle på landslaget jeg. Det var det ingen tvil om fra min side.

I det før nevnte intervjuet med Aftenposten fra 2019 så kan en få inntrykk av at det nærmest var tilfeldig at du begynte med langløp? Var det så «tilfeldig» som en kan få inntrykk av eller hadde du «innerst inne» en plan?

-Det var på en måte det. Da kampen ble avlyst fikk vi beskjed om at vi skulle ha en skikkelig hard økt på fredagen og så fri resten av helgen. Så kom tilbudet om at det var en som hadde et startnummer til overs, ville noen ha det. Hvorfor ikke tenkte jeg, her kan jeg få en god treningstur. Hvor langt det var hadde jeg ikke peiling på, men lange turer var jeg godt vant med. Jeg ville egentlig bare bli sliten jeg og få en god treningsøkt.

Husker du forresten hvilken kamp det var som ble avlyst den gangen i 2013? Da du istedenfor å spille kamp stilte til start under Bergen City Halvmaraton?

-Da skulle vi ha spilt mot Sola, men de hadde så mange syke spillere at kampen ble avlyst.

Da du stod på startstreken og hadde 21.097 meter foran deg, hvilke forventninger hadde du til deg selv? Ante du hva du gikk til eller var det litt sånn «går det så går det»?

-De var ikke store, for jeg ville som sagt bare få meg en god treningsøkt. Og tiden spilt ingen rolle

Hvordan står det forresten til med  konkuranse instinktet ditt?

-Ha, ha. Du kan nok si at det er stort. Jeg har en to år eldre bror og vi gjorde det meste til en konkuranse da vi var små. Hvem kom først opp bakken? Hvem spiste opp isen sin først?

-Jeg tror jeg har kommet meg litt med årene, nå kan jeg for eksempel la tante barna mine vinne sånn av og til.

2015 var året du ble løper på heltid, i alle fall med tanke på det å sjonglere mellom fotball og løping. Det var også året tok du EM sølv i motbakkeløp på Madeira – og sagt på en slik måte «hva følte du da»? Jeg vet det er lenge siden men….

-Når jeg tenker tilbake så var det litt rart på en måte. Jeg var kjempeglad for at jeg i hele tatt ble tatt ut til å være med. Det var ingen forventinger om topp resultat så jeg kunne løpe med lave skuldrer. Jeg startet langt bak i feltet og fikk nesten panikk da den norske lagledelsen ropte at jeg lå på andre plass halvveis uti løpet. Så siste halvdelen løp jeg og nesten bare ventet på å bli tatt igjen.

-Det tok litt tid etter målgang før jeg helt skjønte at jeg hadde blitt nummer to. Sett i ettertid skulle jeg nesten ønsket at dette skjedde litt senere i karrieren min. Dette var kanskje litt tidlig, for det skaper lett forventninger om liknende resultater.

Googler du lenge nok og mye nok finner du alltid noen fun facts. I BT for noen år tilbake kom Eli Anne med litt tips og gode råd på veien mot et godt maratonløp (personlig har jeg vanskelig å se for meg at det finnes noe slikt som et godt maratonløp). Mellom alle de gode tipsene fortalte hun at hun hørte en sang på radioen på veg til løpet, og den fikk hun ikke ut av hodet. Dette er vist helt normalt.  

Hvilken sang det var; jo «Ring meg» av Gabrielle.

Og har du lært deg teksten nå?
(Det var nemlig det at hun ikke kunne teksten som gjorde at hun ikke fikk melodien ut av hodet under løpet, journ. anm).

-Jo, ja. I alle fall nesten

Men du, trening sånn til vanlig – hvordan ser en vanlig treningshverdag ut for deg? Jeg har jo sett deg opptil flere ganger på møllen i Fana Arena , og det går ikke spesielt seint om jeg må få si det slik. Og ikke tror jeg du er av de som har de korteste øktene heller.

-Jeg ligger på to økter for dagen. Fordelt mellom utholdenhet og styrke ispedd litt basis trening. og jeg varierer mellom lang økter og intervaller. Og så litt rolig jogging innimellom.

Konkurranser?

-Jeg kunne glatt konkurrert annenhver dag jeg. Men jeg skjønner jo at det ikke går, og det hadde jo ikke kroppen tålt heller. 

-Men til lengre løpet er, til bedre trives jeg. Og løp under 5 km er nesten litt i korteste laget (snakk for deg selv tenker jeg, er skribentens anmerkning) Så egentlig løper jeg «alt» mellom 5 km og maraton.

Gjennom samtalen kom det fram at både fjellmaraton (som inkluderer alle 42 195 meterne i et maraton) og etappeløp etappeløpet «TransAlpineRun» som krysser alpene fra Tyskland til Italia over 240km på 7 dager er løp som faller inn under Eli Anne sine løps kriterier.

I 2019 vant hun Zegama Aizkorri Marathon. Et løp i  den lille byen Zegama i Baskerland hvor verdenseliten samles for å løpe fjellmaraton hvert år. Her er det snakk om 42 kilometer og over 5000 høydemeter. Denne seieren har ført til løps- invitasjoner både her og der.

Og som et apropos til det å få en sang på hjernen, eller repeat om du vil – under Zegama Aizkorri Marathon hadde hun Ed Sheeran på øret i samfulle 42 195 meter. Hun innrømmer at hun var litt lei den da hun krysset målstreken.

Og for hvem deltar du, om du skjønner hva jeg mener? Det jeg egentlig prøver å spørre om her er hvilken klubb-logo som står på løpetrøyen din?

-Der står det Fana, selfølgelig. Og/eller Team Dynafit. Og så av og til Norge da.

Hvilke konkuranser venter nå i sommer?

-Først er det NM på Jessheim tidlig i juli. Da løper jeg for Fana IL, og planen er både 5000 og 10.000 meter. Om beina tillater det altså. Men baneløp er vel ikke det jeg liker aller best, så jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå.

-Helgen etter NM går turen til Italia med ett innlagt fjelløp. Før det blir Tyskland og så et høydeopphold i Sveits. Og litt konkurrering i Alpene.

Du var vel sånn i starten av tyve årene da du begynte å konkurere . Tror du det finnes en aldersgrense for når det er «for seint» å begynne  med seriøs trening og deretter litt mindre konkuranser?

Nei, sier hun. Mens jeg er litt mer usikker. Før vi bli enig om at det aldri er for seint å begynne å trene, det kommer bare litt an på grunnlaget og hvor langt du vil drive det. Vil du til OL er det nok for seint å begynne å løpe når du nærmer deg 50 år, men det er ikke for seint å løpe seg i form og (kanskje) delta på et mosjonsløp eller to.

Men du, det sivile livet ditt – hva driver du med når du ikke farter rundt i treningstøy og joggesko?

- I ryggen har jeg jo fysioterapi utdannelsen min, en utdannelse som jeg pr i dag ikke får brukt så mye da jeg har 180 reisedøgn i året. Når jeg først er hjemme liker jeg å gjøre det som «alle» gjør – slappe litt av med samboeren min, være sosial og treffe familie og venner. Og å trene med venner.

Jeg kan ikke dy meg (og misforstå meg rett her); seriøst – har du venner som frivillig er med på treningsturer?

Med latter i stemmen svarer hun at «joda, jeg har flere venner som liker å trene og som gjerne blir med meg på en treningstur eller to. Men da under forutsetning av at det er en rolig tur.».

Før vi gir oss slik at du skal få gjøre deg ferdig med dagens første økt - har du en plan for hvor lenge du vil fortsette satsingen på løping?

-Hm, jeg kommer nok til å fortsette å trene, sikkert hele livet tror jeg. Satse vil jeg gjøre så lenge både helsen og kroppen tillater det. Og så lenge det er gøy. Så jeg håper det blir lenge til jeg må gi meg.

-Men selfølgelig, det kan jo bli både pauser og nedturer sånn innimellom, men pr i dag ser jeg ingen grunn til å gi meg med hverken  løping eller satsing.

Målet til Eli Anne da hun var ung var å komme på landslaget – og det gjorde hun jo også til slutt da. Men ikke i fotball som var det opprinnelige målet. Det var løpingen som gjorde at hun nå driver idrett med flagget på brystet.

Mens vi venter på nye løp og resultater snakket vi med Fana IL sin Sportssjef, Gisle Ellingsen om det å ha Eli Anne med på laget.

-Hun er absolutt et verdifullt tilskudd i Fana IL. Med sin positive og imøtekommende væremåte tror vi hun vil bli et forbilde for flere utøvere i klubben. Og med Eli Anne i front håper vi å få med flere jenter som vil satse på lange løp.

Det samme sier Didrik Friele Faye, Avdelingsleder Friidrett; «Det er veldig positivt for oss som gruppe å ha Eli Anne med på laget. Selv om hun trener mest for seg selv og kjører sitt eget opplegg så er hun er verdifull resurs for oss, spesielt når det kommer til fjellmaraton og andre typer langløp".

Tekst: Marianne Kolås